Hvorfor har jeg vær frustrert det siste halvåret når jeg kan være lykkelig? I dag morges var jeg så glad at jeg til slutt måtte gjøre et lite gledeshopp der jeg spaserte hjem i morgensolen. Men hej, det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg har nemlig vært i Afrika og sanket livsvisdom:

I Cape Town ble jeg kjent med min bestefar, den 96 år gamle astronomen som spiser et helt eple til frokost hver dag (Steinene også. Det er de som gir sus i serken!) og sier "Thank yoeu".
På Zenji (Zanzibar. Og Dar es Salam heter selvfølgelig Bongo) lærte jeg at når det kommer til det rytmiske senter, den afrikanske rumpen (mkando), så er det et spørmål om sprett eller ikke-sprett. Også oppdaget jeg at den letteste måten å få nye venner på er å si at du er gal (mapepe) eller løpe etter dem og hvese "Catwoman!Catwoman!".
I Nairobi fant jeg ut jeg ut at jeg aldri skal bli hotelleier (De heter nemlig Khara, tilbringer hele livet sitt på flyplasser og omtaler deg som sin beste venn etter å ha kjent deg i 5 minutter) eller FN-ambassadør (De finner drømmepartneren i en alder av femogførr, gifter seg og ser så ikke konen sin annet enn i juleferien. Som Philipp hadde sagt: Guddågreid)
På flyet fra Amsterdam lærte jeg at kvinnner liker blomster og menn hater å gi blomster, men at når mannen runder 50 så innser han at når man er glad i noen så gjør man noen ganger ting for å glede dem selv om det betyr at du må føle deg som en dum julenisse.
Men den viktigste lærdommen kom etter at jeg hadde fått føttene godt plantet på kald, grå, norsk jord:

Du må aldri strikke noe til partneren din.