Barndommens bilder på boks

Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk en aha-opplevelse med film. Vi bodde på Justvik, jeg lå på den slitte grønne fløyelssofaen og kjedet meg - var sjuk og hadde feber. Men pappa hadde løsningen: som snille fedre i 90-tallets Kristiansand gjorde leide han en moviebox(!) på VideoTeket(!!) Filmen han kom hjem med var Steven Spielbergs "The Goonies". Jeg hadde ikke sett E.T. og ante ikke hvem Spielberg var, men det sekundet filmen begynte visste jeg at jeg satt overnfor noe stort. Wow! Dette var jo sjukt. Dette var ellevilt. Dette var dødsbra! Pappa ble sporenstreks sendt tilbake til byen for å leie mer Spielberg.

Nå høres det sikkert ut som om jeg er 80 år gammel, men mine tidligere store filmopplevelser hadde innebåret søndagsmatineer med Fred Astaire, Ginger Robins og Spike Jones (Åh, Spike Jones! Dette merker jeg at jeg må skrive mer om en annen gang. Note to self!), og de hadde vært fantastiske. Men disse eventyrene var jo noe helt annet!

Iløpet av et par dager på sofaen slukte jeg Back to the future 1, 2 og 3 på vår lille mikrobølge-TV. Som om ikke det var nok at filmene var svart-hvite så nemlig vår svarte og hvite TVen ut som en mikrobølgeovn. Jeg husker fortsatt dagen vi fikk tv-antenne og dermed andre kanaler enn NRK. Jeg hadde mast så lenge om å få lov til å få TV2 slik at jeg også kunne få se Baywatch(!) Jepp, du leste riktig! Jeg så på Baywatch. Og veien til røde badedrakter var som en scene fra en norsk film. Pappa stod på taket og justerte antennen, Dylan på trappa, Indra i ganga, mamma på kjøkkenet og jeg foran TVen - i håp om at jeg snart skulle få se David Hasselhoff og Pamela Anderson (Herregud, puppene deres spratt jo nesten like mye opp og ned!) løpe rundt på stranda.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle si: jeg ønsker meg et hover board til jul! I følge Steven Spielbergs 1989-versjon av 2015 skulle disse vært allemannseie i dag. Synes det er på tide at vi tar tilbake fremtiden!

Hjelp, jeg vil strikke!

Da jeg fortalte mamma at jeg var gravid var noe av det første hun sa "Da skal du vel begynne å strikke da?" Ryggmargsrefleksen min var "Nei!" og jeg fnøys og lo. Hvorfor skulle jeg det?! Noen uker senere stod jeg likevel der på Pickles og lurte på hvilke farger jeg skulle kombinere i min første hentejakke.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle poste dette innlegget, men etter å ha fått mange kommentarer fra folk som ikke tror de kan strikke og derfor ikke tør å begynne tenkte jeg det var på sin plass med en liten pep talk. Jeg er nemlig sikker på at hvis jeg kan få det til, så kan jommen du det også!

Jeg hadde ikke strikket på over 10 år når jeg stod der i Markveien og prøvde å finne akkurat rett grønnfarge-combo. Og da var det begrenset til ganske enkle prosjekter med mye hjelp fra over gjennomsnittet strikkekyndige som bestemor og tante Helga. Men gud, har det skjedd mye siden jeg strikket påskegule raggsokker som elleveåring. Bestemor kan ikke spørres til råd lengre, men i stedet finnes internett tilgjengelig døgnet rundt med både tips, hint og videoer på alt fra "hvordan legge opp" til "sammenveving". Og til og med det jeg gruet meg mest til: ullsokkestrikking gikk greit etter et par hundre sjekk innom blogger og youtube for å sjekke hvordan det nå var man tok opp den hælen igjen.

Men tilbake til begynnelsen: etter noen googlesøk på enkle og gratis strikkeoppskrifter begynte jeg altså hos Pickles og her har jeg egentlig holdt meg siden. I følge noen superstrikkere jeg kjenner er dette selvlærte strikkere, så de bruker ikke strikkesjargong og det passet meg helt utmerket da det følte som jeg faktisk forstod hva de bablet om. Første prosjekt var Melkers hentesett. Dette var såplass enkelt, men så såpass komplisert ut at jeg følte meg helt rå når jeg var ferdig. Og jeg lagde meg så et mål om å strikke alle nybegynnertingene før jeg gikk videre til litt øvet, så da ble det både Lille luring lue, votter og sokker, Olivias omslagsjakke, Myk start bukse, ullsokker (grøss og gru, men det gikk greit takket være Petunia!) og Johannesjakke (hvem hadde trodd jeg kunne strikke mønster? Ikke jeg!)

Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg sikkert kjøpt alt garnet mitt på Pickles, men nord lærer nøgen kvinde at spinde på andre tråder og jeg har handlet garn på alt fra Husfliden til Rema 1000(!) Det viser seg at billiggarnet Mor Aase som selges her faktisk er produsert av Sandnes garn og jeg har blant annet brukte raggsokkgarnet deres. Mange av de i Husfliden og andre garnbutikker er ofte kjempeflinke til å hjelpe å finne noe som tilsvarer garnet som brukes i oppskriften, og da får du jo også velge dine egne farger slik at prosjektet ditt virkelig blir "one of a kind".

Nå er jeg i gang med mitt første litt øvet-prosjekt fra Pickles (Krabbesett) og det går såpass greit at det spørs om jeg ikke snart våger meg ut på andre jaktmarker. Jeg har jo drømt om svarte og lilla selbuvotter siden jeg var tenåring. Kanskje det endelig er på tide at jeg ordner meg noen selv? Wish me luck, og tro meg: you can do it!

PS: jeg lover at dette ikke skal bli en husmor-, strikke- og cupcakeblogg. Strikkepinnekors på halsen!

PS2: jeg velger å tro at min nye strikkedille ikke er en konsekvens av at jeg alltid gjør som mora mi sier, men at det er snakk om en blanding av dette velkjente nesting-syndromet iblandet en romantisk ide om at jeg har lyst til å kle min hjemmelagde baby i hjemmelagde klær. Jeg går for det siste.