Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk en aha-opplevelse med film. Vi bodde på Justvik, jeg lå på den slitte grønne fløyelssofaen og kjedet meg - var sjuk og hadde feber. Men pappa hadde løsningen: som snille fedre i 90-tallets Kristiansand gjorde leide han en moviebox(!) på VideoTeket(!!) Filmen han kom hjem med var Steven Spielbergs "The Goonies". Jeg hadde ikke sett E.T. og ante ikke hvem Spielberg var, men det sekundet filmen begynte visste jeg at jeg satt overnfor noe stort. Wow! Dette var jo sjukt. Dette var ellevilt. Dette var dødsbra! Pappa ble sporenstreks sendt tilbake til byen for å leie mer Spielberg.
Nå høres det sikkert ut som om jeg er 80 år gammel, men mine tidligere store filmopplevelser hadde innebåret søndagsmatineer med Fred Astaire, Ginger Robins og Spike Jones (Åh, Spike Jones! Dette merker jeg at jeg må skrive mer om en annen gang. Note to self!), og de hadde vært fantastiske. Men disse eventyrene var jo noe helt annet!
Iløpet av et par dager på sofaen slukte jeg Back to the future 1, 2 og 3 på vår lille mikrobølge-TV. Som om ikke det var nok at filmene var svart-hvite så nemlig vår svarte og hvite TVen ut som en mikrobølgeovn. Jeg husker fortsatt dagen vi fikk tv-antenne og dermed andre kanaler enn NRK. Jeg hadde mast så lenge om å få lov til å få TV2 slik at jeg også kunne få se Baywatch(!) Jepp, du leste riktig! Jeg så på Baywatch. Og veien til røde badedrakter var som en scene fra en norsk film. Pappa stod på taket og justerte antennen, Dylan på trappa, Indra i ganga, mamma på kjøkkenet og jeg foran TVen - i håp om at jeg snart skulle få se David Hasselhoff og Pamela Anderson (Herregud, puppene deres spratt jo nesten like mye opp og ned!) løpe rundt på stranda.
Men tilbake til det jeg egentlig skulle si: jeg ønsker meg et hover board til jul! I følge Steven Spielbergs 1989-versjon av 2015 skulle disse vært allemannseie i dag. Synes det er på tide at vi tar tilbake fremtiden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar