Kan være noen kommer til å si velkommen etter nå, men here goes:
Da jeg gikk på konsen fikk jeg en gang en veldig artig lekse av den ene sanglæreren min, Live Maria Roggen. Skriv tre sanger - på norsk. En med noen andres tekst, en rar sang og én dypt personlig en. På dette tidspunktet hadde jeg aldri tenkt noe særlig på det å skrive på norsk. Engelsk falt meg liksom alltid så naturlig siden vi snakket det hjemme. For selv om det kanskje ikke er morsmålet mitt er det
morsmålet mitt og et språk det føles naturlig å uttrykke seg på. Men jeg gikk selvfølgelig hjem og gjorde leksen min. Det ledet til verdens korteste duoprosjekt - DAH - med Åslaug på barytonsaksofon og meg på vokal. Tre hits hadde vi: en sang om en katt som drakk blod, en sang om en kjæreste jeg hadde på den tiden og en sang til oversettelsen av Jack Kerouacs dikt MacDougal Street Blues. Jeg skrev på norsk, jeg likte det - og glemte det.
Fram til i fjor høst da bestemor døde. Da satte jeg meg for å skrive en sang, ville bearbeide følelsene. Og da jeg åpnet munnen for å synge om noe av det mest personlige var ordene som kom norske.
Nok en gang tenkte jeg ikke så mye mer over det og gikk tilbake til å skrive på engelsk, men da jeg skulle skrive min første sang her oppe i nord skjedde det samme igjen. Jeg tittet på havet og fjellene, jeg begynte å synge, og ordene som kom var norske. Og ikke en gang bare norske, men kav sørlandske.
Så yes, mer enn mindre bevisst skriver jeg nå også sanger på norsk. Og jeg må få presisere at det er også, ikke i stedet for. Som jeg er tospråklig når jeg snakker har jeg nå også blitt det når jeg synger. Og med et nytt språk falt det naturlig å starte et nytt prosjekt. Det er med én og kanskje avogtil to av de flotteste musikerne jeg vet om og våre felles ord og lyder har akkurat begynt å ta form. Er dere nysgjerrige? Det er jeg. Og det blir snart mulig å høre noe. Men jeg skal holde kortene tett til brystet litt til. Litt. Til.
Ps: bildet er av Tara Donovans sugerør-sky og har altså ingenting med dette å gjøre. Eller..?
