Bestemor kalte alltid meg, i et håp om at jeg skulle bli det, for en svømmefisk. Det har jeg da også blitt. Bestemor er den som har gitt meg mitt fornavn Sigrun og hun er også den som fikk min gode venn Petter til å klappe i hendene og si: "Og inni er vi alle like!" Bestemor er nemlig alt det en bestemor skal være og selv om jeg og Petter har foreldre som er så ulike som to dråper vann kan bli (mamma og pappa er 68'ere av høyeste rang, men Petters foreldre kjører Volvo og har Golden Retriver) er bestemødre bestemødre: Sigrun senior har stråtapet, rosa veloursofa og på grunn av sine fortid som golfhelt er ikke bare alle vinduskarmer beprydet m/pokaler, man finner også golfball-såper, stearinlys, julepynt (hva har golfballer å gjøre i nærheten av et juletre m/mindre det står et v/9. hull?) salt og pepperbøsser, også svømmer hun altså. I julen da jeg og min far tok vår årlige kjøretur til Stavanger og hadde volumet på bilstereon så høyt det bare kan være når vi er på kjøretur uten mamma og får høre på James Taylor, var jeg oppe hver morgen klokken 6 for å gå i svømmehallen. Jeg var en nymfe! Ikledd bestemors gamle, sjokkrosa kreppbadedrakt, bobleplastbadehette og svømmebriller tok jeg med store smil i mot svømmedamenes (de har en egen klubb) tilbud om å leke epler og pærer. Jeg vil også bli en slik dame, og derfor skal jeg opp klokken syv i morgen. Du er hjertelig velkommen.