 |
| Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen / Aftenposten |
For fem år siden skjedde det fæleste jeg har opplevd. Jeg hadde min tredje dag på jobb på UngInfo, et kvartal unna Regjeringskvartalet. Så smeller det. Kroppen reagerer før jeg rekker å tenke og plutselig lå jeg på gulvet med hendene over hodet. Kroppen visste at det var en bombe.
Vi samlet de ansatte og ungdommene i senteret og gikk ut på gaten. Møllergata var en krigssone. Folk løp rundt forvirrede og redde, mange med blod rennende nedover ansiktet. Plutselig kom masse folk løpende i mot oss og jeg husker jeg tenkte at nå kommer det en gal mann med maskingevær. Jeg gjemte meg mellom noen søyler og holdt pusten.
Jeg kjente ikke de nye kollegene mine noe særlig, men plutselig var vi i en krisesituasjon og jeg fikk se helt andre sider av dem enn man ser i løpet av en vanlig arbeidsdag. Vi forstod ikke hva det var som hadde skjedd, men vi visste at vi måtte komme oss bort. Sammen fant vi en fluktrute bort fra sentrum som omgikk potensielle terrormål, t-banestasjoner og offentlige bygninger. Og så samlet vi oss hjemme hos meg. Der kom det flere til utover kvelden og det var godt å være sammen når den forferdelige og uvirkelige nyheten om Utøya etter hvert kom.
De første jeg ringte var mamma og pappa og min nesten nye kjæreste. Og den første som ringte meg var min bror Dylan. Siden strømte meldingene inn. Jeg husker jeg snakket med bestemor som fortsatt levde da og det første hun sa glemmer jeg aldri: "Jeg håper bare det ikke er en muslim".
Et par dager etter angrepet var vi tilbake på jobb i Møllergata. Vi hadde sponplater som vinduer det første halvåret og den lille hulen var et sted mange unge kom i tiden etterpå. Etter jobb gikk jeg ut for å hente sykkelen min. Jeg hadde syklet den til jobb 22. juli og skulle nå sykle den hjem. Men hjulene gikk ikke rundt. Sykkelen hadde fått seg en skikkelig trøkk og hjulene var helt ødelagte. Sykkelen min dukket faktisk opp i flere "etter-reportasjer". Vi kom tilbake. Jeg reparerte sykkelen og vendte tilbake. Men det er ikke mulig å reparere alt som ble ødelagt den dagen.
Den første tiden kvapp jeg når noen smalt med en dør eller startet en motorsykkel. Jeg hadde mareritt i flere år etterpå og det hender fortsatt at Anders Behring Breivik dukker opp i vonde drømmer. Etter hvert går det bedre, men jeg merker at det har kommet sterkere tilbake nå når jeg selv har blitt mamma. Og når nyheten om terroren i Nice kom forrige uke gikk det frysninger nedover ryggen min. Nå skjer det igjen.
Men husk hvordan vi reagerte da det skjedde.
Vi stod sammen. Med blomster. Og med kjærlighet.
 |
| Foto: Erlend Aas / Scanpix |
