Jeg har begynt å planlegge livet mitt. Tanken på at jeg er over halvveis i min bachelor er skremmende. Jeg frykter at jeg plutselig kan få et anfall, et behov for å løpe rundt og snakke usammenhengende og veive m/armene som en miksmaster. Jeg tror jeg skal til Island til høsten, men det er bare et halv år borte og tanken på å si "Jeg skal til Island til høsten" er fortsatt ikke helt naturlig. Jeg var så sikker så sikker, og så ble jeg usikker. Men det er jo bare en høst og en høst er ikke seks måneder en gang. Jeg vil ikke merke at jeg har vært borte og ingen her vil merke at jeg ikke har veivet med armene.

Og hvor skal jeg etterpå? Nord-Japan har dukket opp som en helt sprø ide, men hva med å være så streit som Oslo. Eller Bergen! Etter en liten tur til Bergen i helgen står nemlig også Bergen der og blunker. Det var på mange måter som å være der for første gang jeg var der, for jeg har kun vært der en gang før og da fortonet hele byen seg som en feberfantasi som blant annet inneholdt Dalai Lama og en stor bråte lakk-kåper. Denne gangen var den noe helt annet. Bergen er en fantastisk by. Men jeg kan ikke bo i Bergen. Siden jeg nå er en sånn planlegger som må være konstruktiv hele tiden kan jeg ikke bo i Bergen. Det er ingenting jeg kan studere der og jeg kan ikke forlate det lille nettverket mitt og begynne helt på nytt. Eneste mulighet er at jeg finner den store kjærligheten i en bergenser. Da gjør man jo alt og det meste er irrasjonelt. Han kunne hete Rikhard Brautigan og veive med armene når han danset.

Det har snødd og verden har fått masse naturlige lydmurer. Fint det. Da kan jeg synge når jeg spaserer uten at alle ser rart på meg.