Jeg bor sammen m/en mann. Han heter Børre. Når et rør går tett stiller han opp og kimser ikke av å tilbringe lørdagskvelden sin m/å pusse på rørene mine. Han bor ikke i sengen min, ikke en gang i leiligheten, men i leiligheten over og jeg nyter lyden av de myke sokkelestene hans mot golvplankene som utgjør taket mitt. Men så - for en måned siden - dukket fremmede lyder opp. Først menet Åslaug å ha hørt musepiping i taket da hun dusjet en morgen, men de neste dagene ble vi enige om at noe større og langt mer dyrisk romsterte i etasjen over oss. Mysteriets tid var kommet. Jeg mente, som en naturlig antakelse, at det selvsagt måtte være en hund. Åslaug på en andre siden mente bestemt at det var ei høne. Men hvis nå dette var en hund? Skulle den ikke luftes? Børre er da en human mann!

Børre er skilt, men da jeg kom hjem på lørdag stod han og eks-kona på trappen m/en bylt i armene. "Hils på Oscar, skilsmissebarnet vårt!" Og der var mysteriet er løst. Oscar er en gris. En vaskekte stuegris! Stor, rosa og m/lange, kvasse, sorte hår. Og så stod vi der da. Meg og Børre og eks-kona. De så på meg m/et sånn "skal-du-ikke-klappe-grisen-vår-type-blikk" og etter en pinlig lang pause stakk jeg votten min fram og strøyk den over nakkehårne. "Han er veldig mennesklig, ser du. Litt sky" Så stakk Oscar hodet inn i nakken på Børre og gryntet.