Lyden av en hakkespett

Nå kommer jeg til å forsvinne herfra noen dager. Jeg skal nemlig til Firenze og bli dannet. Eh, ja, helt sant. Men mens jeg er borte kan dere jo frekksempel sjekke ut denne videoen Eivind Kaasin lagde for duoen min Picidae. En låt om fugler med Picidae, som forresten betyr hakkespett. Mer fugl enn fisk, der altså:



Ps: dette liveopptaket er spilt inn i Capella Johannea i Majorstua kirke. Et nydelig kapell like av Kirkeveien på Majorstua. Kapellet er dekorert av Per Vigeland, sønn til Emanuel og da altså nevø av Gustav Vigeland. Og dette rommet har som farens mausoleum på Slemdal også en fantastisk etterklang. Anbefaler alle å ta en tur innom!

Savn

I fjor mistet jeg bestemor, min navnesøster og store helt. Har aldri vært så uttafor. Det tok flere måneder å bearbeide sorgen og jeg er nok fortsatt ikke helt ferdig med det - om jeg noen sinne blir det. Forrige uke fikk jeg for eksempel et sterkt behov for å ringe henne. Dette har skjedd flere ganger, men nå var det på nære nippet at jeg faktisk plukket opp røret og gjorde det. Og tenk hvis hun plutselig hadde tatt telefonen. Tenk om bestemor plutselig hadde vært der i andre enden. Min egen hemmelige tidsmaskin.

Men jeg ringte ikke.

I dag passer det kanskje bra å avslutte et av mine norske favorittdikt gjennom tidene, "Minutter" av Tor Ulven:


MINUTTER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

Om det å lage musikk

Du vet hvordan folk av og til spør hvordan du skriver musikk? Jeg har fått det spørsmålet noen ganger og har da sagt som sant er at det ofte bare faller ned i hodet mitt. Men andre ganger gjør det jo ikke det og da har jeg noen ting jeg gjør for å prøve å få bukt med skrivesperren. Kan hende du gjør akkurat de samme tingene når du lager sanger eller hva enn du gjør, men kanskje ikke. Så her er tre av mine hvordan-komme-videre-når-det-sier-stopp:

• Random word. Jeg kan bla opp i hva som helst. En gammel diktbok, en artikkel på Wikipedia eller en eller annen bok fra hylla. Så ser jeg et eller annet ord, et bilde eller et eller annet og begynner å skrive eller bare improvisere utifra det.
• Bryte mønsteret. Når jeg skriver låter har jeg ofte en form jeg vender tilbake til, det være et mønster jeg plukker gitaren eller lyra på eller oppbygning av låta. Så når jeg setter meg for å skrive et eller annet prøver jeg ofte å gjøre noe annet. Flytte fingrene, bytte taktart eller rett og slett prøve et nytt instrument. Det er jævlig vanskelig og jeg får nok aldri til de store endringene, men det hjelper litt.
• Sette av tid. Dette er kanskje det viktigste og også det jeg har vært dårligst til, men håper jeg skal klare å lage en rutine eller ramme rundt det nå. Har snakket med forfattere som sitter en eller flere timer ved skrivebordet (eller hvor nå enn de jobber) hver dag og tvinger seg til å skrive noe. Hva som helst. Og jazzmusikere som mener at den beste musikken kommer etter at de har spilt seg helt tomme og så begynner på 'an igjen. Så, her er mitt skrivebord hvor jeg skal prøve å gjøre nettopp det:

Ps: noen andre som gjør noe annet? Ser for meg at mørketida kan bli lang og tar gjerne i mot tips til kurer jeg ikke har prøvd før!

Midtårsforsetter

Jeg har som nevnt flyttet til Nord-Norge og fått sauer, fjell og havet som nærmeste nabo (også onkel Arnold og Anne-Rita da. Og de er ikke sauer). Men hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med her oppe? Har jeg tenkt å nave eller er planen å bli smelt på tjukka før første adventslys er tent? Jo, nei, nå skal du høre. Planen er - hold dere fast - å ta det litt mer med ro.

Believe it or not! Jenta som alltid sier ja til alt kommer nok ikke til å slutte med det med det første, men nå har jeg i alle fall flyttet til et sted hvor det ikke er så mye det går an å si ja til. Så får vi se da hvordan det går.

Og i det jeg tar det litt med ro vil jeg prøve å finne tid til følgende - i prioritert rekkefølge:

• SPILLE MER MUSIKK
• LAGE MER MAT FRA BUNNEN AV
• VÆRE MER UTE I SKAUEN, PÅ FJELLET OG VED HAVET
• LÆRE Å KJØRE BIL (vil få presisere at det står lære å kjøre bil, ikke ta lappen)

Så, nå har jeg skrevet det her. Ring og skjell meg ut hvis jeg finner på noe annet. Jeg bor kanskje et stykke unna de flest av dere nå, men jeg er aldri mer enn en skyllebøttetelefon unna.

Morna, Oslo

Som dere sannsynligvis har fått med dere har jeg gjort noe som mange visstnok synes er kult og andre i klartekst har fortalt meg at de synes er ganske så ute. La meg forklare.

Jeg har noen ganger tenkt at jeg driver og følger en eller annen plan jeg la allerede som tenåring uten noen risker eller avstikkere. Det rasjonelle, det trygge. Noen vil kanskje si at en musikkutdannelse da ikke er det logiske førstevalget. Men neida, joda. Og nå høres det kanskje ut som jeg har meldt meg på den romraketten som flyr én vei til Mars og aldri kommer tilbake (Har du lest om det der? Helt sjukt! Drikke sitt eget piss, skal de. Blant annet). Men hvis jeg overdriver litt slik jeg bruker å gjøre er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Vesterålen, ganske så folketomt og sinnsvakt nydelig. Men hvorfor i all verden skulle jeg nå flytte hit når jeg hadde så mye på gang i Oslo? Vel, nettopp derfor.

Jeg elsker mye ved Oslo og blant annet mange av de folka som bor i den. Men plutselig sa det stopp. Nok møter og stress. Jeg ville ha en pause, time ut, senke skuldrene, puste og flytte fokuset. Så i august pakket vi bilen og kjørte 1410 kilometer rett nord, nærmere bestemt til Rødsand. Morna, Oslo! Noen ville kanskje kalle det virkelighetens Himmelblå? Jeg så aldri den farsotten selv om jeg har spilt låta tusenvis av ganger med Anne Marie Almedal. Men det kan se ut som jeg får litt tid fremover, så da går det kanskje an å skvise det inn i timeplanen.

Så her sitter nå vi da. Og her på den røde stranda finner du sånn cirka følgende:

• 15 hus (har ikke telt, men noe sånt)
• flere sauer enn folk
• et stort fjell som begynner i hagen vår og går 611 meter rett til værs

Ja, også hytta vår da som nå skal være vårt hjem det neste året. Så, hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med? Stay tuned for neste episode av Tara bretter ut livet sitt til de som vil høre etter.

PS: bildet er fra nedrigg på festivalen Bøgrend Autofest i Vinje som jeg har vært med å arrangere de tre siste årene. Det har altså ingenting med Vesterålen å gjøre, men savner Bøgrend litt en gang i blant - også passa det jo budskapet ganske så godt.

Her? Igjen?

For mange herrens år siden - nærmere bestemt ni - da jeg fortsatt ikke hadde fylt 20 og livet så ut som et alt for stort og blankt lerret startet jeg denne bloggen. Så falt jeg litt av lasset gitt.

Siden den gang har mye skjedd. Jeg har kjøpt leilighet, skiftet jobb, mistet viktige folk og truffet en hel haug nye nydelige folk, og nå i det senere: forlatt storbyen for landet. Og hvordan i all verden har jeg klart å gjøre alt dette uten å blogge om det? Jo, det har gått helt fint skal jeg si deg. Men! Det hender jeg får et delingsbehov som går utover miniformatet til Facebook (Nei, Twitter har jeg aldri helt forstått meg på) og Instagrams bildeflom (Det virker kanskje ikke slik, men jeg prøver faktisk å ikke oversvømme dere helt med bilder). Og jeg har derfor i det siste tenkt at det ville vært fint å ha et sted å legge ut flere bilder og (bittelitt) lengre tekster.

Så, her er jeg igjen. På fredag den trettende. Og jeg starter med et av de fineste/rareste/kuleste (stryk det som ikke passer) bildene jeg har sett de siste årene. Værsågod - Urs Fischer: