Og resten står skrivd i stjernene

Av og til opplever man ting hvor man tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme." Mye glemmer man likevel selv om det er så vakkert, fælt eller rart at man skulle ønske man kunne putte minnene i et skrin og alltid bære dem med seg. Her om dagen skrev jeg om sola og da ble jeg påminnet et sitat, en mann og noen øyeblikk i mitt liv som jeg håper jeg alltid kommer til å huske. Først kom det bare noen få ting som jeg tenker på ganske ofte, men etter hvert dukket det opp flere fragmenter av eridringer som holdt på å forsvinne. Så, her mitt lille minneskrin dedikert Axel og Pratibha.

Axel var en fantastisk forfatter, og han og Pratibha var også venner av familien vår. Jeg husker fortsatt når de kom til Kristiansand med Shanti Devi. Vi dro ut i en mindre båt for å treffe dem og var med på innseilingen til Ålefjær. Jeg hadde ikke vært ombord i så mange skip før og dette var en storslått skute. Med flott treverk, fremmede lukter og under dekk et digert rom med masse orientalske tepper og puter og en gullforgylt buddha. Jeg husker jeg synes dette rommet var helt eventyraktig, som noe hentet fra 1001 natt. Den sørlandske skjærgården viste seg fra sine beste sider ved innseilingen. Blått hav med bare ørsmå krusninger og rundslipte svaberg badet i sol. Og når vi seilte under Vardoddbrua stod alle bak og trodde masten skulle knekke. Det er jo så vanskelig å beregne slikt.

Vi var å besøkte Axel og Pratibha flere ganger på Shanti Devi, men etter hvert kjøpte de den gamle skolen i svingen ute på Ålefjær og herfra er det flere minner som i dag føles som en eller annen fjern drøm. De hadde og har fortsatt store tunge mørkeblå vegg-til-vegg-tepper og flere steder henger digre (way back then føltes de larger than life) Pushwagner-bilder. En hel vegg med speil på badet hvor jeg husker jeg stod og forsøkte å telle hvor mange meg som hadde sneket seg med inn på do. Og et hvitt flygel som Andreas Løwe og jeg senere skulle spille Axels favorittsang på ved minnestunden. (Sangen er forresten "Moon River", og her er originalen med Audrey Hepburn. Det går jo ikke an å ikke dele et klipp fra "Breakfast at Tifanny's" nå muligheten byr seg). I den gamle skolestuen lærte Pratibha meg å ta ut kjernen på hvitløken. Det er den som har den beske smaken og gir den heftigste hvitløksånden. Og det var her Axel fortalte om verdens beste film, "Gudfaren". Etter hvert ble Axel syk, og ettersom han ble dårligere ble det færre besøk ut av fare for å smitte.

Ved vårt siste besøk fikk jeg "Og resten står skrivd i stjernene" og da han skulle signere boka, det vil si Pratibha skrev og han dikterte, oppstod et av disse øyeblikkene man vet man aldri kommer til å glemme. Vi hadde snakket om hint og vink, og som vanlig hadde vel jeg ledd ganske mye. Og med denne mekaniske respiratorpustene - som bryter oppe alle setninger og tankerekker i akkurat passe store tenkepauser - kom det fra sengen: "Tara når du - pust - ler, så er det som - pust - en kanarifugl - pust - ha, ha - pust - ha, ha". Og inskripsjonen lyder derfor "Til  बुलबुल (bulbul - kanarifugl på hindi) fra Grumpy."

Og her passer det kanskje bra å returnere til sitatet fra "Ikaros", en av mine favorittbøker av Axel:

"Det første året i Thaza hadda han drukket en liter gjetemelk hver dag. Året efter tre kvart liter. Og siden hadde han skrudd rasjonen nedover og nedover. Om noen år villa han klare seg uten føde. Han ville tappe direkte av solenergien. Den slags hadde han lest om. Visse guruer i Himalaia gjorde det, og Nerval trodde fullt og fast at disse menneskene var fire fem hundre år gamle. Det hele kom an på åndedrettet. Alle levende vesener hadde et bestemt antall åndedrett å leve med. Det gjaldt å ikke søle dem bort. Og hvis det var mulig i Himalaia, var det også mulig i Thaza. Nerval var ikke snauere. Han ville leve evig, og han ville spise solskiven."