I wanna be a snail

Etter først å ha vært ego i to måneder skal jeg nå gå fordufte fra jordens overflate i to uker. Jeg kommer til gjenoppstå fredag 11. november i Oslo. Allverden (du og du og du) er hjertelig invitert til å delta i høsten drikkekalas i Oslo. Mariken kommer fra vildeste, galneste nordnorge hvor hun har veivet med performanceteatervingene sine i noen måneder og jeg kommer fra Trondheim hvor jeg har spilt fingrene blå og grønne.


Etter Louis sin lile sykkelblogg oppjusterer jeg herved blogging til bønnestatus: Kjære Blogg den allmektige (også kjent som den to-hodede trollet Ronny og Erlend) Jeg vil at følgende skal skje mens jeg er borte:


..og den skal ligge som et vakkert, hvitt, rent og pent teppe over alle byens tak og veier.

The best of

Jeg må lære fra mine venner. Inkluderer herved posten


* T A R A L Y T T E R T I L *

1. The Best of Communism. En liten samleplate jeg fikk at Tony Wahlberg (fantastisk flink historieforteller og gammel familievenn som jeg skal gjøre en eventyrforestilling, Piken m/fyrstikkene, m/i Desember) m/masse fin korpsmusikk og diverse mer eller mindre vittige versjoner av Internasjonalen, samt andre røde hits.

2. Just West Coast - Microtonal music (Les videre selv om du ikke er musikkgeek. Jeg lover å gjøre det litt vittig - Jeg skal i alle fall prøve) for guitar & harpe av John Cage, Lou Harrison, Lamonte Young og Harry Partch´s Barstow. Mikrotonal musikk vil si at man forsøker å snike inn en tone mellom tangentene på et piano. Her finnes flere fremgangsmåter for de som ønsker å forske: Skli fra en tone til den neste og nærmeste, stopp midt i mellom. Drikk deg dritings og forsøk å syng internasjonal baklengs mens du står på et bein. Dra til Egypt, kjøp en quanuun og lek m/klaffene. Mikrotonal musikk høres altså mistenkelig surt ut, men gid så fint det kan bli hvis riktig mann eller kvinne tar i stoffet. Denne gangen: John Cage. Han er jo allerede en aldri så liten helt. Jeg husker da jeg hørte ham første gang i bevisst tilstand på videregående. Vi fikk et stykke på eksamen og hver gang jeg hørte stykket måtte jeg høye vellydsslyder, ja også i klasserommet.


Fakta er at jeg lytter ganske litt til musikk om dagen. Jeg føler liksom ikke jeg har tid til det. Det er jo her jeg selvfølgelig tar helt feil. Selvsagt har jeg tid til det, men jeg prioriterer det ikke. Noen kan mene dette er dumt, men nå om dagen har jeg så mye å gjøre at når alt kommer til alt rekker jeg ikke en gang halvparten av det jeg burde gjøre og da har jeg ikke en gang rukket å tenke på å hive en plate i spilleren. Men nå hører jeg altså på litt kommunistmusikk.

Jeg har den reneste samvittighet i hele verden. Jeg er et nytt ark uten så mye som et fingeravtrykk.

I går stjal jeg en sykkel. Hva er det blitt av meg? Hvordan kunne jeg gjøre mot andre som noen har gjort mot meg, og muligens forårsake enda en syklomanisk person?

Det verste var vel muligens å stjele den fra utenfor Shalam? Selve ordet "shalam" betyr jo å være hel, trygg, frisk og ha fred. Jeg kan da ikke være riktig frisk? Religiøs? Neppe. Resonnemnetet går noe sånn som dette: jeg har sett etter en arvtager til min gamle trillende venn i nærmere to uker allerede. Jeg har tittet på nye, såvel som gamle sykler og ikke funnet noe. I går fant jeg endelig et vrak av en gammel, rød sykkel utenfor Shalam. Den manglet sete, en av spilene på bakhjulet var teipet fast (rundt hele hjulet, som en enorm bleie) og bakhjulet i seg selv hang ikke fast. Sykkelen hadde rett og slett en skrue løs. Likevel synes jeg den var litt søt og stusselig der den stod, og jeg hadde store intensjoner om å kjøpe den. Kjøpet ble utsatt til i dag, men da jeg gikk forbi noen timer senere stod sykkelen der fortsatt - alene og ulåst. Den andre bruktbutikken i byen, Natvig, har en veldig grei greie på det at når de tror de ikke får solgt noe setter de det på gata og så får folk plukka m/seg det de måtte ønske. Det blir litt sånn som i Amsterdam hvor folk setter ting de ikke vil ha på gata. Er du nyinnflyttet og uten møbler er det bare å ta seg en kjøretur! Mitt resonnement var altså at det samme var opplegget her. Det stod ikke noe skilt, men det var da ganske innelysende? Jeg kunne ta en annens sykkel, og det var helt greit.

Så kom samvittigheten - etter Åslaug (Ja, jeg gjorde faktisk en annen medskyldig) og jeg hadde fjernet den fra fredefulle Shalam, båret den hjem og parkert den i vår egen bakgård - da kom samvittigheten. Jeg spurte Åslaug, jeg spurte pappa, jeg spurte Eirik, jeg spurte Ronny og jeg spurte Stefan: Var dette riktig? Litt forksjellige vinklinger hadde de nå på det, men jevnt over mente de at jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg hadde alt mitt på det rene.

Klokka 8:35 i dag morges banket jeg på glassdøren til Shalam. Den søte mannen åpnet ikke på en time enda, men han slapp meg inn og smilte når han hørte hva slags bud jeg kom med. Jeg fikk sykkelen for 30 kroner og en kurv på kjøpet. Ærlighet lønner seg visst. Fanden heller.