The best of

Jeg må lære fra mine venner. Inkluderer herved posten


* T A R A L Y T T E R T I L *

1. The Best of Communism. En liten samleplate jeg fikk at Tony Wahlberg (fantastisk flink historieforteller og gammel familievenn som jeg skal gjøre en eventyrforestilling, Piken m/fyrstikkene, m/i Desember) m/masse fin korpsmusikk og diverse mer eller mindre vittige versjoner av Internasjonalen, samt andre røde hits.

2. Just West Coast - Microtonal music (Les videre selv om du ikke er musikkgeek. Jeg lover å gjøre det litt vittig - Jeg skal i alle fall prøve) for guitar & harpe av John Cage, Lou Harrison, Lamonte Young og Harry Partch´s Barstow. Mikrotonal musikk vil si at man forsøker å snike inn en tone mellom tangentene på et piano. Her finnes flere fremgangsmåter for de som ønsker å forske: Skli fra en tone til den neste og nærmeste, stopp midt i mellom. Drikk deg dritings og forsøk å syng internasjonal baklengs mens du står på et bein. Dra til Egypt, kjøp en quanuun og lek m/klaffene. Mikrotonal musikk høres altså mistenkelig surt ut, men gid så fint det kan bli hvis riktig mann eller kvinne tar i stoffet. Denne gangen: John Cage. Han er jo allerede en aldri så liten helt. Jeg husker da jeg hørte ham første gang i bevisst tilstand på videregående. Vi fikk et stykke på eksamen og hver gang jeg hørte stykket måtte jeg høye vellydsslyder, ja også i klasserommet.


Fakta er at jeg lytter ganske litt til musikk om dagen. Jeg føler liksom ikke jeg har tid til det. Det er jo her jeg selvfølgelig tar helt feil. Selvsagt har jeg tid til det, men jeg prioriterer det ikke. Noen kan mene dette er dumt, men nå om dagen har jeg så mye å gjøre at når alt kommer til alt rekker jeg ikke en gang halvparten av det jeg burde gjøre og da har jeg ikke en gang rukket å tenke på å hive en plate i spilleren. Men nå hører jeg altså på litt kommunistmusikk.