So now I'm goin' back again,
I got to get to her somehow.
All the people we used to know
They're an illusion to me now.
Some are mathematicians
Some are carpenter's wives.
Don't know how it all got started,
I don't know what they're doin' with their lives.
But me, I'm still on the road
Headin' for another joint
We always did feel the same,
We just saw it from a different point of view,
Tangled up in blue.
(Bob Dylan, Copyright © 1974 Ram's Horn Music)

Tror jommen jeg holder på å bli gammel. Den siste uka har det vært en helvetes mye tårer. Riktignok var to av gangene forårsaket av henholdvis løk og røyk, men likevel; jeg gråter aldri og den tredje gråteseansen var knyttet til et relativt milepæl-liknende øyeblikk.

Jeg er på Punktfestivalen. Jeg har spilt m/Anne Marie Almedal (det er rart å ikke være bandleder) og er bandkontakt for Bugge & kompani (hyggelig fyr). Punkt er en fin festival. Skillene mellom populærmusikk og "sær musikk" er i ferd m/å forsvinne. Kanskje Per Martinsen hadde rett i dag: "Alt går hjem hos folk hvis de gis m/lidenskap."

Ps: Bob Dylan = kjekk