Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.
Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.
Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.
Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.
Yes, det var det. Du kan løpe nå.
Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).
