Jeg har fått en stafettpinne av Ronny. Endelig får også jeg smake på den olympiske ånden!

1) Hvor mange bøker eier du?
Oi. Jeg har en vinduskarm m/bøker, en sardinkasse, et par hyller hjemme hos mine foreldre og en haug halvferdige ved siden av sengen. Jeg må bare innrømme m/en gang: Jeg er sinnsykt dårlig til å lese ferdig bøker. Brukte faktisk å ha et helt bord m/halvveisbøker, men til slutt ble den dårlige samvittigheten så pressende at jeg bare måtte kutte ut bordet.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Kjøpte Maria og José(f) i bursdagsgave til Eirik. Verdens fineste liksombarnebok om Maria som har en mann boende i øret sitt. Høytlesningsbok nummer én!

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Fra perm til perm? "Oracle Night" av Paul Auster. Morsom, gode beskrivelser, fantastiske karakterer, lett likbar! Da jeg var riktig ung var jeg nemlig ikke bare lesehest, men sjøhest (de diplomene som var enda større og hadde bilde av en sjøhest. Hadde de hengende som en bord rundt hele det lille blå rommet mitt sammen med en ekte bord m/luftballonger på, og et bilde av ho gudinna jeg er oppkalt etter). Jeg leste alt jeg kom over og var spesielt glad i Dahl, og så ble jeg veslevoksen og tvang min dress-bror til å kjøpe meg "Naken alltid", en bok om ei jente som hadde blitt voldtatt. Den var så sterk at jeg sluttet å lese - og ikke bare denne boken, bøker sånn generelt! Men nå har jeg altså endelig begynt å innse at det er underholdningslitteratur slik som "Oracle" jeg liker, og se der kom leselysten snikende tilbake.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og (jeg legger til et eller) som du har lest mer enn tre ganger.
Jeg leser jo ikke bøker mer enn en gang! Jo, ok. Hver jul leser jeg "The Last Night Before Christmas", "Maria og José" leses v/vann, gjerne liggende på en vakker mage, "Lommebeat" burde leses av Juni Dahr slik at ordet "blues" fyller hele rommet, "Parfymen" får deg til å lukke øynene og lukte deg frem til mennesker, og mursteinen "Forbrytelse og straff", ja den burde faktisk bare leses.

To helt usammenhengende uttalelser:

I dag så jeg min første blodpøl.
Jeg er så jævlig glad.


Forklaring på usammenhengen:

Verden holder på å gå av skaftet. Jeg husker siste dette skjedd: Det var en uke for er par år siden da folk ble drept i skogen, og neste uke kommer en mann m/hagle tussende inn på Hell i Shellvegata. Plutselig er hele verden satt på hodet, og alle blir rare, og ingen går alene, og alle går sammen to & to, og så glemmer folk det igjen og begynner og oppføre seg normalt - inntil det skjer igjen. I går var det et knivdrama i den lille firkantede byen min. Jeg satt i paradis da plutselig en kimende telefon brøt idyllen og gjennom den kom informasjonen om at folk drev og løp rundt nedi kvadrutene og stakk hull i hverandre ned m/kniv. Også måtte de jo gjør det akkurat på de 500 meterene jeg går 5 ganger hver dag. Men greit, det var et gjengoppgjør, det har ingenting m/meg å gjøre, jeg står ikke i noen fare, så i dag bestemte jeg meg for å ta veien min tilbake. Og hva fikk jeg se: min første blodpøl. Grøss.

Likevel er jeg glad. Hvordan kan jeg være glad? Hvorfor er jeg glad. Jeg er faktisk på kanten til lykkelig. Flisa har snudd. Mulige årsaker: Jeg har gått tur til et fyr m/en fyr, jeg har bakte den perfekt brownien, jeg har blitt lest høyt for fra Mari og José, jeg har fått drømmejobben, det er sommer og det regner.

Det har kommet meg for øre at folk faktisk leser bloggen min. Også jeg som trodde dette var min helt private chattekanal! (Vet du, at da jeg var ung og gal datanerd hendte det minst en gang at jeg hadde samtaler m/meg selv på chattekanaler? Jeg var både julenissen og hans hjelper.) I denne oppdagelsens anledning har jeg bestemt meg for å ta et par steg tilbake. Jeg er jo en sånn snakke-person, men noen ganger lurer jeg på om det faktisk blir litt mye. Og ærlig talt, å legge sine innerste tanker ut på nettet er vel kanskje ikke det lureste man kan gjøre? Jeg begynte denne bloggen m/en liste over noen fine ting jeg hadde fått meg i anledning sommeren i fjor, så la oss gå tilbake til listestadiet:


Gode filmer, Del I (kronologisk. bare glem noe annet)

1. Mitt første "film-wow" var Steven Spielbergs "The Goonies" fra 1985. Jeg var 10 eller noe og syk da pappa Svein kom hjem med movieboks og dette fabel-aktige eventyret. Man kan si hva man vil om Spielberg, men han kan dette m/eventyrfilmer. Etter en gjennomtitting (jeg ser jo selvsagt bare filmer en gang) ble pappa derfor sendt sporentreks tilbake til byen (noe som er ganske langt når man bor på Justvik) og hele sykdommen (Kan det ha vært voksesyken? Jeg brukte å få den en gang i blant, men så tok jeg et bad, la meg til å sove, og neste morgen når jeg våknet hadde sykdommen forsvunnet og gitt meg 1 centimeter ekstra å gå på) forduftet i selskap med Back to the Future 1, 2 og 3.
2. Pedro Almoldovars "Alt om min mor"fra 2003 var neste fine opplevelse (er det virkelig ingen mellom "The Goonies" og denne? Herregud! Stakkars barn!). Jeg forsøkte å se den igjen for et år siden eller noe, men som alltid endte det veldig dårlig. Mitt første møte var likevel helt magisk! Jeg husker en av de første scenene når moren (som alt jo handler om) står i en rød genser på et sjokk-turkist kjøkken. Det var full klaff i min indre fargepalett. Den type film som får hele deg til å smile selv om ikke filmen akkurat er en gladfilm.
   
3. Da jeg gikk på videregående meldte Solveig Anne og meg oss inn i filmklubben. Hver torsdag gikk turen til den lille syver-salen på Fønix hvor vi fikk se en hel haug m/perler. Federicio Fellinis "La Strada" fra 1954 var en av disse perlene. Fellinis kone Giulietta Masina spiller artisjokken som følger den mislykkede klovnen Zampano ut på veien. Herregud så vakkert. Jeg tror nesten jeg kunne gråte (Og dette er ganske spesielt, må sies, for jeg gråter ALDRI av film. Kan hende jeg er en kald fisk og det er i alle fall ikke typisk jentete, men slik henger nå den saken. Jo, faktisk, så holdt jeg på å gråteén gang: Jeg så "Dead Man Walking" helt alene, midt på en skjønn sommerdag på ungdomsskolen. Jeg spiste paprikakjips, og woups! der tror jeg det var en tåre i øyekroken. Heldigvis gikk det fort over.)
   
4. Filmklubben har gitt meg mange fine opplevelser siden, men det har gradvis utviklet seg et problem: Jeg begynner å ha sett en del film. Oftere og oftere setter filmklubben filmer på plakaten som jeg har sett, og selv om jeg glemmer mye av dem (jeg har ikke akkurat verdens beste husk) så ser jeg jo ikke filmer to ganger. Jo, nok en gang må jeg motsi meg selv. For det hender, og det hender ALLTID fordi jeg skal vise en perle til noen andre. "The Last Nightmare Before Christmas" fra 1993 er den eneste filmen jeg eier, og det er en ganske enkel grunn til dette: Den er rett og slett fantastisk. Tim Burton dasket på stortrommen og gjorde det ingen trodde var mulig. Jeg har sett denne filmen fire ganger, og jeg har en plan om å se den hver advent resten av livet mitt. Meld deg på hvis du vil delta i denne tradisjonen. (Advarsel: Det vil sannsynligvis lukte svibler i rommet. Nok en av disse juletradisjonene som jeg elsker siden jeg er storfan av både jul og tradisjoner.)
   
5. Jeg går fortsatt i filmklubben, men nå om dagen går jeg helst alene. Jeg har funnet at det er noe helt eget v/å nyte film u/å måtte reagere på den til alle rundt deg. "Mitt liv som hund" fra 1985 er siste skudd på stammen. (Hva er det m/1985? Se første punkt om "The Goonies") Jeg så den nå i vår, og jeg ble helt rørt der jeg satt alene i en sal fylt m/mennesker og gumlet chili-tortillaen min (oj, så omtenksomt). Etterpå gikk jeg hele kongensgata til ende før jeg satt meg på alle fire og bjeffet.

Loe påstår det er gøy m/lister. Jeg henfaller mot enighet.

Æ æ en blågger. Stå på krava kamerat. Æ æ en blågger. Æ æ også i ferd med å legge ut på en veldig spennende ferd - inn i mitt eget hode går turen, og like til kjernen: SPRÅKET! Jeg vet ikke om jeg har ord for hvor inkonsekvent jeg er. Husker første gang jeg oppdaga det; etter en uke på gården til min onkel på vestlandet sa jeg plutselig raggsokker i stedet for ullsokker. Hva skal det betyr? For å forsvare meg selv: De(?!) har ikke akkurat gjort det lett for meg: Skotsk-amerikansk mor, en fornektende-stavangersk far, et år på rom med en hønefosing og to år med en trønder. Nå forsøker jeg for alt det er verdt å ta til tilbake den blaude dialekta mi, men jeg snakker fortsatt like firkanta som en bok over gamle utrydningstruede ord og synes fortsatt østlandsk er norges vakreste dialekt-område (en mann - på telefon - han snakker - østlandsk - sukk)

De sier sørlandske damer er så søte - dialektene deres altså.

Test:
"I morra ska æ på arkitekturvandring meh 50-talls thermoskåpp. Herregud, så gla æ æ."

Når jeg er glad bruker jeg å skrive glede. Jeg tar hva enn jeg har for hånden; kritt, snø eller støv og skriver glede i store, bombastiske blokkbokstaver. I dag er jeg ikke bare glad, jeg er lykkelig. Kan hende det er våren og mine ukentlige nøgenbad med den vakre sjønymfen Hartis. Kan hende det er anti-sjefen med de liksom selvstrikkende plaggene (Kan du tro hun har invitert til prinsessefest m/kronevorspiel på selveste prinsesse Ragnhilds bursdag. Ja, for det var jo hun som skulle vært konge!) Kan hende det er moren min på flyet til Kambodsja som plukket meg hvitveis for å gjøre meg glad (Tenk at der er hvitveis. Bare tenk. Nå henger de m/hodene sine akkurat som meg. Herregud så vakre de er). Kan hende det er mannen som heter Øhrn som sykler rundt med vinterjakke mens alle andre driver og kler av seg. Kan hende det er disen som ligger som et teppe over byen, denne ormen som kveiler sin vei ut av disse flaskene som klirrer sin vei gjennom samlebåndene inne i CBs ærverdige gamle murbygning. Kan hende det ja. Jeg føler meg faktisk litt døsig. Når sant skal sies tror jeg snart jeg sovner. Kanskje det ja, GLEDE.