Æ æ en blågger. Stå på krava kamerat. Æ æ en blågger. Æ æ også i ferd med å legge ut på en veldig spennende ferd - inn i mitt eget hode går turen, og like til kjernen: SPRÅKET! Jeg vet ikke om jeg har ord for hvor inkonsekvent jeg er. Husker første gang jeg oppdaga det; etter en uke på gården til min onkel på vestlandet sa jeg plutselig raggsokker i stedet for ullsokker. Hva skal det betyr? For å forsvare meg selv: De(?!) har ikke akkurat gjort det lett for meg: Skotsk-amerikansk mor, en fornektende-stavangersk far, et år på rom med en hønefosing og to år med en trønder. Nå forsøker jeg for alt det er verdt å ta til tilbake den blaude dialekta mi, men jeg snakker fortsatt like firkanta som en bok over gamle utrydningstruede ord og synes fortsatt østlandsk er norges vakreste dialekt-område (en mann - på telefon - han snakker - østlandsk - sukk)

De sier sørlandske damer er så søte - dialektene deres altså.

Test:
"I morra ska æ på arkitekturvandring meh 50-talls thermoskåpp. Herregud, så gla æ æ."