Engler spiser allioli

Får jeg lov til å introdusere dere for det nestbeste jeg vet?

ALLIOLI

Det er hvitt, det smaker herlig hvitløk og du spiser ikke et måltid ved middelhavet uten å forsyne deg grådig av det. Forrige helg hadde jeg det fantastisk fint. Jeg var i Oslo, glemte nesten helt å spise der jeg svevde på luft og kjærlighet, men når jeg spiste spiste jeg meget godt. For første gang i mitt liv beit jeg meg merke i hvordan kaffeen var brent (den var italienskbrent og meget underlig!), jeg spiste masse chevre og enda mer brie som var pent dandert på godt brød m/tjokke lag av allioli. Ja, nemlig, der var vi igjen.

Allioli har jeg nemlig spist en god del av i livet mitt nede på den lille øya mi i Spania. Men det har liksom begrenset seg til bespisning ved Middelhavet, for alliolien jeg har fått servert andre steder har alltid vært det jeg ikke trodde den skulle være: majones med hvitløk. Og som den snobben jeg er synes jeg selvfølgelig at det rett og slett ikke er like godt. Jeg synes å huske at noen en gang hvisket meg i øret at ordentlig allioli egentlig ikke skulle innehold egg, men jeg skal ærllig innrømme det selv: hvordan i all verden blir alliolien tjokk hvis du ikke har stivelse à la egg? Men nå fikk jeg det jo jommen servert i Norge og: alliolien jeg spiste i helgen var nemlig ikke gul som en eggeplomme, men tjokk og god og hvit. Jeg diskuterte dette meget med min utkårede (ja, der fikk jeg jeg jommen sneket det inn det beste jeg også!) og da jeg kom hjem søkte jeg meg inn i verdensveven og fant ut følgende:

Fransk AIOLI kommer fra det provensalske aiet ("garlic") og oli ("oil"), uttales [aj'oli], og er en kald saus laget av hvitløk, egg, syre (sitronsaft eller eddik) og olivenolje, altså strengt tatt en hvitløksmajones. Dette er typen som er mest kjent, enkelst å lage og bokstavelig talt ligger på alles lepper om dagen.

Den jeg kjenner best og som også er den beste og vanskeligste og lage er den catalanske varianten ALLIOLI. Allioli er rett og slett catalansk for hvitløk og olje, uttales ah-yee-oh-lee, og er en tjukk saus laget av, ja nettop, hvitløk og olje og kanskje litt salt. Nada egg altså. Jeg klarer ikke dy meg: Jeg må gi dere litt kjøtt beinet:

"The first apparent mention of anything resembling allioli is in the
writings of Pliny the Elder (A.D. 23-79), who was a Roman procurator
in Tarragona, on the Catalan coast, for a year and writes that when
garlic is "beaten up in oil and vinegar it swells up in foam to a
surprising size." There is no doubt in my mind that mayonnaise was an
evolutionary development from allioli.

Unlike the aïoli of Provence and the aillade of Languedoc, the true
Catalan allioli is made without eggs, using only garlic, olive oil,
and salt. The garlic is placed in a mortar with salt and pounded until
completely mashed and smooth. Then olive oil is slowly drizzled in,
almost drop by drop, as the continued pounding incorporates the oil
into an emulsion with the garlic. This is quite an undertaking, and I
wish Colman Andrews had written his classic Catalan Cuisine before I
slaved away trying to make the authentic allioli. He confirms that
this is very hard to do and tells us that "the region's most famous
chefs openly admit that they can't get the damn thing to work."


Aldri et måltid uten et oppslagsverk på bordet - ja, også allioli da.

Jeg er en fujifugl!

Jeg husker jeg komponerte tidenes melding da jeg kom inn på konsen. Jeg var ikke bare glad, jeg var en fujifugl! Nå er jeg nok en gang blitt bitt av dette underlige syndromet: Det gir utslag i et kontinuerlig smil som noen ganger oppløses i plutselige knis, det forårsaker geléknær som gjør at man tidvis sklir ned på gulvet og må holde fast til stolen for ikke å falle om kull, og spente små tippetuetær som nesten ikke kan stå stille!

For å gi meg selv noe å gjøre har jeg i dag flyttet en hel leilighet og planlegger nå å legge ut på svømmetur. Det er blitt høst så det knaser når du går, men det har da aldri stoppet meg før? Jeg skal bade til desember!

Påstand: Jeg har en veldig spesiell latter. Jeg ler høyt. Jeg ler mye.

Spørsmål: Men hva ler jeg av?

Jeg har funnet en sjelefrende. Vi blir nok aldri kjent og ikke er det særlig viktig for meg heller, selv om det jo sikkert hadde vært et meget hyggelig bekjenteskap, men altså: Jeg gir dere Wes Anderson. For en fyr. Han treffer humorspikeren min mitt på hodet - med bind for øynene. Det er morsomt. Det er absurd. Og det gjør det enda morsommere.

Hva så jeg? Jo, først gikk jeg blind og blåøyd og så "Life-Aquatic" (på norsk så fengende oversatt til "Livet under vann med Steve Zissou"!? Herregud så lite schwoung det er over det!) og der falt noen brikker på plass. Så kom "The Royal Tenenbaums" dumpende ned i fanget mitt. Det var en av disse kveldene Silje og jeg hadde gnurt henholdvis rosa og grønn gugge utover ansiktene våre og lekte at vi var ordentlige jentejenter, og jeg skal ærlig innrømme med en gang at siden jeg i all min jentetehet ikke koblet Wes Anderson til denne filmen som blant annet hadde Ben Stiller på rollelisten var jeg nokså kritisk, ja kanskje til og med likegyldig? Men så kommer de dansende: Bill Murray (Åh. Ja. Lost in Translation) og Owen Wilson (Hvordan er det mulig å være så kjekk og genial samtidig?!) Fint altså.

Konklusjon:



Humor + absurd

Jeg fikk tidenes kompliment på byen: "Du har byens fineste latter" Jeg må forsøke å se noen flere. Jeg skal le mer. Høyere. Ja, sunt er det jo og. Jeg har planer om å få masse (ja, virkelig masse) smilerynker.

Jeg følger herved min venn Auduns gode ide: en fylleblogg. Kan dere tilgi meg denne ene gang? Siden jeg nå legger alle kortene på bordet ang. min tilstand ser jeg gjerne at jeg unnskyldes en hver usammenheng.

Sist jeg var skikkelig borti natta vrikket jeg ankelen. For første gang i mitt liv kunne jeg ikke huske NOE. Nå kan jeg huske alt. Jeg har vært komplett anstendig. Jeg har arrangert jobbmiddag rundt et langt, langt langbord, drukket rød vin og øl i fullstendig feil rekkefølge og spilte feil musikk til akkurat riktig tidspunkt. Jeg har vært decent fra ende til annen og har derfor endt opp på mitt vakre, nye, ubesudlede loftsrom (Ja, jeg har flyttet! Ja, jeg bor i verdens vakreste leilighet! Og ja, du er aldri så velkommen!) Planen funker som fjell skal funke: man klatrer opp og kommer aldri ned igjen:

Jeg har ikke møtt dverger, jeg har ikke møtt flamongoer. Jeg har møtt en mann noen mener er homofil, jeg har møtt et homofilt par som mener alle er homofile (ingen sammenheng, de har bare litt vibber) og jeg har møtt en meget kjekk og hyggelig gutt som kunne vært homofil, men som kunne fortelle meg at han holdt på å wheele og deale m/en dame (ikke at det alltid betyr all verdens) som ingen andre enn han så at var den flotteste i hele verden (Greit.. Jeg måtte presse det ut av ham. Jævla pingle). "Jo, takk. Det samme", kunne jeg da si.

Vel, ikke vet jeg, men jeg er nå i alle fall über-perle-lykkelig, klasker m/beina i hytt og gevær og lurer på hvor neste fot skal plasseres. Det ser ut som jeg skal til Stavanger. Hører de har golfbaner der. Bestemor tok 18 hull i dag. For noen gener jeg har.