Jeg husker jeg komponerte tidenes melding da jeg kom inn på konsen. Jeg var ikke bare glad, jeg var en fujifugl! Nå er jeg nok en gang blitt bitt av dette underlige syndromet: Det gir utslag i et kontinuerlig smil som noen ganger oppløses i plutselige knis, det forårsaker geléknær som gjør at man tidvis sklir ned på gulvet og må holde fast til stolen for ikke å falle om kull, og spente små tippetuetær som nesten ikke kan stå stille!
For å gi meg selv noe å gjøre har jeg i dag flyttet en hel leilighet og planlegger nå å legge ut på svømmetur. Det er blitt høst så det knaser når du går, men det har da aldri stoppet meg før? Jeg skal bade til desember!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar