Jeg har funnet en sjelefrende. Vi blir nok aldri kjent og ikke er det særlig viktig for meg heller, selv om det jo sikkert hadde vært et meget hyggelig bekjenteskap, men altså: Jeg gir dere Wes Anderson. For en fyr. Han treffer humorspikeren min mitt på hodet - med bind for øynene. Det er morsomt. Det er absurd. Og det gjør det enda morsommere.
Hva så jeg? Jo, først gikk jeg blind og blåøyd og så "Life-Aquatic" (på norsk så fengende oversatt til "Livet under vann med Steve Zissou"!? Herregud så lite schwoung det er over det!) og der falt noen brikker på plass. Så kom "The Royal Tenenbaums" dumpende ned i fanget mitt. Det var en av disse kveldene Silje og jeg hadde gnurt henholdvis rosa og grønn gugge utover ansiktene våre og lekte at vi var ordentlige jentejenter, og jeg skal ærlig innrømme med en gang at siden jeg i all min jentetehet ikke koblet Wes Anderson til denne filmen som blant annet hadde Ben Stiller på rollelisten var jeg nokså kritisk, ja kanskje til og med likegyldig? Men så kommer de dansende: Bill Murray (Åh. Ja. Lost in Translation) og Owen Wilson (Hvordan er det mulig å være så kjekk og genial samtidig?!) Fint altså.
Konklusjon:
Humor + absurd
Jeg fikk tidenes kompliment på byen: "Du har byens fineste latter" Jeg må forsøke å se noen flere. Jeg skal le mer. Høyere. Ja, sunt er det jo og. Jeg har planer om å få masse (ja, virkelig masse) smilerynker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar