Høst, glede og en most sykkelkurv

I går døde jeg nesten. Jeg hadde vært på skolen og hatt en forelesning om kunstformidling hvor den herlige Bjørn Kruse avsluttet med setningen:

"Det viktigste er å dø m/et smil om munnen"

Jeg hadde endelig fått lagt et besøk innom smakløse Tea Lounge og drukket en syntetisk chai. Jeg hadde vært hos frisøren, og da hun oppdaget at jeg aldri (Ja, aldri!?) hadde retta håret dukket rettetangen opp uten noen videre introduksjon. Men nei, det var heller ikke det som kunne tatt livet av meg - jeg fikk bare langt hår og så jævlig vittig ut. Det var da jeg skulle hjem. Det var da jeg sykla ned Oslos vakreste gate Telthusbakken. Da jeg fikk en melding av Tord, svarte "ja" og trykka på send. Det var da jeg så opp igjen og oppdaga en stor landrover. Brems, brems. "Oi, dette går visst ikke" tenker man. Jeg legger meg ned. Jeg sklir. Jeg ligger under Land Roveren.

Men alt gikk bra. Den russiske damen i bilen spurte hvem som hadde flaks: "Do? Mej?". "Begge to", sa jeg. Og fem minutter senere satt jeg i parken og fikk klem og blås. Nå klager sykkelen min litt. Men jeg har blitt flinkere til å gå m/hjelm.

Ps. Jeg har fått pannelugg igjen. Det var uunngåelig.