To helt usammenhengende uttalelser:

I dag så jeg min første blodpøl.
Jeg er så jævlig glad.


Forklaring på usammenhengen:

Verden holder på å gå av skaftet. Jeg husker siste dette skjedd: Det var en uke for er par år siden da folk ble drept i skogen, og neste uke kommer en mann m/hagle tussende inn på Hell i Shellvegata. Plutselig er hele verden satt på hodet, og alle blir rare, og ingen går alene, og alle går sammen to & to, og så glemmer folk det igjen og begynner og oppføre seg normalt - inntil det skjer igjen. I går var det et knivdrama i den lille firkantede byen min. Jeg satt i paradis da plutselig en kimende telefon brøt idyllen og gjennom den kom informasjonen om at folk drev og løp rundt nedi kvadrutene og stakk hull i hverandre ned m/kniv. Også måtte de jo gjør det akkurat på de 500 meterene jeg går 5 ganger hver dag. Men greit, det var et gjengoppgjør, det har ingenting m/meg å gjøre, jeg står ikke i noen fare, så i dag bestemte jeg meg for å ta veien min tilbake. Og hva fikk jeg se: min første blodpøl. Grøss.

Likevel er jeg glad. Hvordan kan jeg være glad? Hvorfor er jeg glad. Jeg er faktisk på kanten til lykkelig. Flisa har snudd. Mulige årsaker: Jeg har gått tur til et fyr m/en fyr, jeg har bakte den perfekt brownien, jeg har blitt lest høyt for fra Mari og José, jeg har fått drømmejobben, det er sommer og det regner.