Milk and honey

Nå er det vinter og kaldt, og det betyr gode ting. Sånn som melk og honning!

Dagens fun fact: visste du at uttrykket "et land som flyter med melk og honning" er en referanse i bibelen til overfloden i Israel, men at det hender folk også bruker det om Australia(!)

Vel, uansett: jeg elsker honning! Ikke for seg selv vel og merke, men det er derimot kjempegodt i for eksempel:

• Chai (gjerne fra Black Cat) med melk (H selvfølgelig). My chosen drug!
• Yoghurt naturell eller lignende.
• Og som ingrediens i hjemmelagd müsli. Her er en oppskrift vi har begynt å lage som jeg har stjålet av Bollefrua(!):

Nøttemüslien til Bollefrua

3 cups store havregryn

1/2 cup hakkede mandler

1/2 cup hakkede hasselnøtter

1/4 cup gresskarkjerner

1/4 cup solsikkekjerner

1/2 cup knuste valnøtter eller pekannøtter

1/2 ts kanel

1/2 ts knust maldonsalt

4 ss meierismør

4 ss honning

1/2 ts vaniljesukker

Sett ovnen på 170 grader. Bland sammen alt unntatt smør og honning i en stor bolle. Hvis du ikke har et «cup» målebeger, så finn en kopp som rommer ca 1,3 dl og bruk den. Smelt smør og honning på lav varme mens du rører innimellom. Når alt er smeltet har du det oppi med alt det tørre og blander godt. Ha alt på et bakepapirkledd stekebrett og bre det flatt utover. Stek i 20 minutter. Rør ofte ellers brenner det seg lett, så følg med. Avkjøl og oppbevar i en tett boks. Jeg spiser dette hver morra med yoghurt naturell, og om du tilsetter noe deilig syltetøy blir det jo skikkelig luksus!

Og når man først er inne på honning finnes det jo flust med hits om emnet. Hva med Becks deilige Milk & Honey fra partyplate numero uno Midnite Vultures? En annen tenåringsfavoritt: Morphine (en av de få tingene jeg blir nekta å spille på biltur av min kjære aka saksofon-puristen) og deres Honey White? Men Jackson C. Franks låt (senere covret av både Fairport Convention, Nick Drake og Sandy Denny) er nok den som passer best til denne mørke og melankolske tiden av året:

Og resten står skrivd i stjernene

Av og til opplever man ting hvor man tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme." Mye glemmer man likevel selv om det er så vakkert, fælt eller rart at man skulle ønske man kunne putte minnene i et skrin og alltid bære dem med seg. Her om dagen skrev jeg om sola og da ble jeg påminnet et sitat, en mann og noen øyeblikk i mitt liv som jeg håper jeg alltid kommer til å huske. Først kom det bare noen få ting som jeg tenker på ganske ofte, men etter hvert dukket det opp flere fragmenter av eridringer som holdt på å forsvinne. Så, her mitt lille minneskrin dedikert Axel og Pratibha.

Axel var en fantastisk forfatter, og han og Pratibha var også venner av familien vår. Jeg husker fortsatt når de kom til Kristiansand med Shanti Devi. Vi dro ut i en mindre båt for å treffe dem og var med på innseilingen til Ålefjær. Jeg hadde ikke vært ombord i så mange skip før og dette var en storslått skute. Med flott treverk, fremmede lukter og under dekk et digert rom med masse orientalske tepper og puter og en gullforgylt buddha. Jeg husker jeg synes dette rommet var helt eventyraktig, som noe hentet fra 1001 natt. Den sørlandske skjærgården viste seg fra sine beste sider ved innseilingen. Blått hav med bare ørsmå krusninger og rundslipte svaberg badet i sol. Og når vi seilte under Vardoddbrua stod alle bak og trodde masten skulle knekke. Det er jo så vanskelig å beregne slikt.

Vi var å besøkte Axel og Pratibha flere ganger på Shanti Devi, men etter hvert kjøpte de den gamle skolen i svingen ute på Ålefjær og herfra er det flere minner som i dag føles som en eller annen fjern drøm. De hadde og har fortsatt store tunge mørkeblå vegg-til-vegg-tepper og flere steder henger digre (way back then føltes de larger than life) Pushwagner-bilder. En hel vegg med speil på badet hvor jeg husker jeg stod og forsøkte å telle hvor mange meg som hadde sneket seg med inn på do. Og et hvitt flygel som Andreas Løwe og jeg senere skulle spille Axels favorittsang på ved minnestunden. (Sangen er forresten "Moon River", og her er originalen med Audrey Hepburn. Det går jo ikke an å ikke dele et klipp fra "Breakfast at Tifanny's" nå muligheten byr seg). I den gamle skolestuen lærte Pratibha meg å ta ut kjernen på hvitløken. Det er den som har den beske smaken og gir den heftigste hvitløksånden. Og det var her Axel fortalte om verdens beste film, "Gudfaren". Etter hvert ble Axel syk, og ettersom han ble dårligere ble det færre besøk ut av fare for å smitte.

Ved vårt siste besøk fikk jeg "Og resten står skrivd i stjernene" og da han skulle signere boka, det vil si Pratibha skrev og han dikterte, oppstod et av disse øyeblikkene man vet man aldri kommer til å glemme. Vi hadde snakket om hint og vink, og som vanlig hadde vel jeg ledd ganske mye. Og med denne mekaniske respiratorpustene - som bryter oppe alle setninger og tankerekker i akkurat passe store tenkepauser - kom det fra sengen: "Tara når du - pust - ler, så er det som - pust - en kanarifugl - pust - ha, ha - pust - ha, ha". Og inskripsjonen lyder derfor "Til  बुलबुल (bulbul - kanarifugl på hindi) fra Grumpy."

Og her passer det kanskje bra å returnere til sitatet fra "Ikaros", en av mine favorittbøker av Axel:

"Det første året i Thaza hadda han drukket en liter gjetemelk hver dag. Året efter tre kvart liter. Og siden hadde han skrudd rasjonen nedover og nedover. Om noen år villa han klare seg uten føde. Han ville tappe direkte av solenergien. Den slags hadde han lest om. Visse guruer i Himalaia gjorde det, og Nerval trodde fullt og fast at disse menneskene var fire fem hundre år gamle. Det hele kom an på åndedrettet. Alle levende vesener hadde et bestemt antall åndedrett å leve med. Det gjaldt å ikke søle dem bort. Og hvis det var mulig i Himalaia, var det også mulig i Thaza. Nerval var ikke snauere. Han ville leve evig, og han ville spise solskiven."

There goes the sun

Jeg fikk akkurat nyss i at jeg har sett sola for siste gang i år. Og det uten at jeg en gang fikk det med meg på forhånd. Hadde jeg visst dette hadde jeg jo vært ute hele dagen, slukt og slikket de siste timene og minuttene med sol.

Men nå er det altså to måneder til vi sees igjen. To måneder med elleville soloppganger og solnedganger - uten at sola viser seg. Snakk om lureri. Og noen ganger: bare mørke. Når skyene skygger for de få strålene som vitner om at sola fortsatt finnes - men ikke har tenkt å vise seg på enda en god stund. Svarte morgener og kvelder, Stearinlys, telys, kubbelys, kubber på peisen. Og rødvin og gløgg. Men vi skal nok kose oss glugg i hjel, vi. Jada, det går nok bra.

Men når den kommer tilbake - sola, altså - skal jeg spille "Here comes the sun", spise solboller og gjør salutation's to the sun (det er yoga, hvis du lurte) dagen lang.

Jeg begynner likesågodt med en gang:



George Harrison + Paul Simon. Kan det bli bedre? Neppe. Gard mener forresten at George Harrison er den beste beatlen. Jeg kan stå i fare for å begynne å mene det samme. What's not to like about a (musical) guru who loves gardening?

Drømmer i våken tilstand

I natt drømte jeg at sikkerhetskontrollen på Gardemoen hadde blitt cowboy-ifisert. Scanneren hadde fått saloondører og kontrollørene gikk i cowboyhatt. Ja, også mista jeg flyet til Japan. Faen.

Det er sjelden jeg husker drømmer nå om dagen, men jeg var som mange andre ungpiker veldig opptatt av drømmer før og da huska jeg nesten alle. Da jeg var riktig ung var min gjentagende drøm (har ikke alle en slik?) om skumle, skumle apekatter. Svært forståelig det, da Julius kasta pinner på meg en gang jeg var i Dyreparken. Men jeg ligner jo på en apekatt, så jeg skjønner tegninga. På ungdomsskolen ble drømmer enda mer spennende og da leste jeg meg opp på drømmetydning. Faktisk synes jeg Sigmund Freud var så kul at jeg hadde sengesett(!) med utdrag fra "Drømmetydning". Freud kalte selv drømmetydning «den kongelige vei til forståelsen av underbevisste mentale prosesser», og jeg er forsåvidt fortsatt enig i det. Men jeg lurer på om jeg nå faktisk lærer mer om mine underbevisste mentale prosesser når jeg er våken - nærmere bestemt når jeg skriver sanger. Let me explain:

Når jeg lager sanger funker det ofte slik at jeg improviserer og synger inn på tape, også lytter jeg til det etterpå og skriver ned teksten. Ofte endrer jeg en del på det, men det er veldig spennende å se hva som kommer når man bare åpner kjeften og begynner å tømme ut sjela si på bånd. Og ganske ofte kommer det et eller annet du kan bygge videre på. Men så spør jo folk, hva handler den sangen om? Hvem var det du sang om der? Noen ganger står det klart for meg allerede før jeg har skrevet sangen, men andre ganger kan det gå flere uker og måneder før jeg forstår hva jeg egentlig sang om. Eller at det faktisk ikke skjer før etter jeg har sunget om det. Skummelt... Glem sanndrømte og søvgjengeri. Jeg er sann-sunget og drømmer i våken tilstand!

Ps: bildet er av en tubaist jeg traff på i London, og som dere ser var tubaspillet hans on fire!

Under-bart

Jeg har vært fan av Poirot så lenge jeg kan huske, men da jeg først begynte å smugkikke på det som senere skulle bli min favoritt-belgier på barneskolen var jeg faktisk mest redd for Poirot selv. Den barten, altså. Aldri et hårstrå feil, glinsende og fryktinngytende. I den første episoden jeg så var det forresten også noen greier med en rød og hjerteformet konfekteske og det hjalp jo ikke det grann.

Siden har det vært mange menn (og noen kvinner) i mitt liv med bart. "Snurrebartemannen" i Kristiansand - han som brukte å gå fremst i toget som Neptun på Vannfestivalen. Også lurer jeg på om han drev den gamle fotobutikken på torvet. Synes i alle fall å huske at jeg brukte å se ham der mistenkelig ofte. Gudfaren, Stalin, Che, Chaplin, Dalí, Einstein, Kahlo (endelig en jente!), Gandhi, Gable (altså Clark), Supermario, Kaptein Sabeltann, Zappa. Min kjære! Ja, også pappa da. Men han har jo skjegg også. Det brukte faktisk å komme kids bort til oss da jeg var liten og spørre om han var julenissen! Mindre kult da, veldig kult nå.

Og nå er det altså november og movember, og hvem vet ikke hva. Men hva skal vi damer gjøre? Vi kunne jo frekksempel hatt en bart nedentil, en såkalt underbart. Men det er kanskje ikke så mange som hadde sett det. Jeg støtter kreftsaken og har mistet og nesten mistet noen av de viktigste folka i livet mitt til kreft. Så siden ingen vil se meg med bart - eller får se noen underbart - får jeg heller skrive om det, spre det glade bartebudskap og bære min rosa refleks-sløyfe med stolthet så den lyser opp vinternatta.

Rødbeter til folket!

Oh my god, jeg eeeeeelsker rødbeter! Og jeg har akkurat oppdaget en rødbetesalat som er så god at jeg bare må dele den videre:

Rødbetesalat fra Vegetarbloggen

Ingredienser:
1 desiliter hasselnøttkjerner
2 spiseskjeer pinjekjerner
2 spiseskjeer sesamfrø
1 rødbete (eller flere om du vil)
1 gulrot (eller flere om du vil)
1 kvast basilikum
1 kvast persille
1 kvast koriander
0,5 teskje chilipulver (gjerne sånn sterkt fra innvandrersjappa)
0,5 sitron
2 spiseskjeer olivenolje
Salt og pepper

Framgangsmåte:
Forvarm stekeovnen til 180 grader. Grovhakk hasselnøttene. Ha de over i en ildfast form sammen med pinjekjernene og sesamfrøene. Bak i ovnen i 10 minutter. Avkjøl. Skrell rødbete og gulrot og kutt de i lange, tynne strimler. Bruk en mandolin om du har. Grovhakk basilikum, persille og koriander. Bland sammen nøtter, kjerner, frø, rødbete- og gulrotstrimler, basilikum, persille og koriander i en bolle. Ha i chilipulver, press i saften fra sitronen og bland i olivenolje. Smak til med litt salt og pepper. Sett kaldt fram til servering.

Vi lager den vanligvis med disse pitabrødene (blir også helt sinnsykt gode), falafel og tzatziki. Og om du har litt igjen er den strålende alene som lunsj eller lignende dagen derpå. Som dere ser er jeg stor fan av Vegetarbloggen, men siden jeg spiser melk og egg bytter vi ofte ut soyamelk med vanlig melk osv. og det blir om mulig enda bedre.

Det kan jo ellers være greit å vite at rødbeter er veldig vulgært. De heter i alle fall beta vulgaris på latin, og har trolig vært dyrket i over 3000 år. Den er rik på folsyre og inneholder mye mineraler, spesielt jern, kalsium, magnesium og kalium. Og det er jo topp, men viktigste grunn til å spise rødbeter er fordi det er så jæskla godt.

Advarsel: bær over med min direktehet. Men om du ikke har spist mye rødbeter før, ikke bli sjokkert om fargene i doskåla har en litt annen kulør enn du er vant til.

Skrive på norsk?

Kan være noen kommer til å si velkommen etter nå, men here goes:

Da jeg gikk på konsen fikk jeg en gang en veldig artig lekse av den ene sanglæreren min, Live Maria Roggen. Skriv tre sanger - på norsk. En med noen andres tekst, en rar sang og én dypt personlig en. På dette tidspunktet hadde jeg aldri tenkt noe særlig på det å skrive på norsk. Engelsk falt meg liksom alltid så naturlig siden vi snakket det hjemme. For selv om det kanskje ikke er morsmålet mitt er det morsmålet mitt og et språk det føles naturlig å uttrykke seg på. Men jeg gikk selvfølgelig hjem og gjorde leksen min. Det ledet til verdens korteste duoprosjekt - DAH - med Åslaug på barytonsaksofon og meg på vokal. Tre hits hadde vi: en sang om en katt som drakk blod, en sang om en kjæreste jeg hadde på den tiden og en sang til oversettelsen av Jack Kerouacs dikt MacDougal Street Blues. Jeg skrev på norsk, jeg likte det - og glemte det.

Fram til i fjor høst da bestemor døde. Da satte jeg meg for å skrive en sang, ville bearbeide følelsene. Og da jeg åpnet munnen for å synge om noe av det mest personlige var ordene som kom norske.

Nok en gang tenkte jeg ikke så mye mer over det og gikk tilbake til å skrive på engelsk, men da jeg skulle skrive min første sang her oppe i nord skjedde det samme igjen. Jeg tittet på havet og fjellene, jeg begynte å synge, og ordene som kom var norske. Og ikke en gang bare norske, men kav sørlandske.

Så yes, mer enn mindre bevisst skriver jeg nå også sanger på norsk. Og jeg må få presisere at det er også, ikke i stedet for. Som jeg er tospråklig når jeg snakker har jeg nå også blitt det når jeg synger. Og med et nytt språk falt det naturlig å starte et nytt prosjekt. Det er med én og kanskje avogtil to av de flotteste musikerne jeg vet om og våre felles ord og lyder har akkurat begynt å ta form. Er dere nysgjerrige? Det er jeg. Og det blir snart mulig å høre noe. Men jeg skal holde kortene tett til brystet litt til. Litt. Til.

Ps: bildet er av Tara Donovans sugerør-sky og har altså ingenting med dette å gjøre. Eller..?

Ting som virker

På videregående oppdaget jeg Kim Hiorthøy og ble veldig fan. Første "låt" jeg la min elsk på var "Ting som virker" hvor Inga Sætre som blant annet har tegnet Møkkajentene har skrevet teksten og snakker. Dette med Møkkajentene skulle jeg forresten først finne ut en stund senere da Mariken og jeg oppdaget heftet hennes "Varmere Kaldere Varmere Kaldere" (takk, Ronny) og gikk i staver. "Ja, men det er jo oss!" "Ja, men det er jo fantastisk!" Og yes, det er det fortsatt:

(trykk på den for å få den større)

Men, i alle fall! Tenkte jeg skulle prøve meg på en slik liste selv:

Ting som virker

• myse mot sola så den bryter i små prismer gjennom øyevippene
• overraske noen med kaffe på senga
• stå opp før du trenger og lytte til stillheten
• vente lenge med å åpne gaver og føle på gleden og forventningene som bygger seg opp
• snakke høyt med deg selv på biblioteket når du tror ingen hører
• gå skogstur etter mørkets frembrudd
• bestige fjelltoppen du alltid ser opp på og heller se ned
• oppdage en ny forfatter du elsker og plutselig ha 15 nye bøker du bare må lese
• bake - også hever det faktisk
• ringe en venn som trodde du hadde glemt dem
• høre på en sang du likte veldig godt en gang
• sette bilder i album
• smile til fremmede på trikken
• gjøre det alle sier de gjør: synge i dusjen
• ta på en gammel jakke og finne noe du hadde savnet i lommene
• se på deg selv i speilet og le

Og her er det som virker for Kim og Inga:

T for Tara

Du trodde kanskje du skulle lese et eller annet sykt personlig om meg nå? But no. Eller jo, her er en bitteliten en før jeg setter i gang med det jeg egentlig vil fortelle.

Jeg har truffet ganske få folk som heter Tara. Fram til jeg var 10 eller noe hadde jeg kanskje bare truffet ett menneske som het Tara, men jeg hørte det ble ropt på gata en gang i blant. Og hver gang jeg snudde meg var det en eller annen hund - gjerne schäfer - som kom løpende. Men, og jeg lover å komme til poenget snart:

I vår var Marianne og jeg på jentetur (visst ikke at jeg dro på slikt, men det var stor stas) til København og for første gang besøkte jeg Louisiana. Jeg ble totalforelsket. For et bygg! For en beliggenhet! For noen utstillinger! Vi så en utstilling av Andy Warhols tidlige tegninger, et lysrom av Yayoi Kusama og masse andre fine ting. Men det som virkelig, virkelig blåste meg av banen var en Tara. En Tara, dere. Wow! Wuhu! Ka-ching!

Tara Donovan het kunstneren og det er meget mulig den flotteste utstillingen jeg noen sinne har sett. Ned en trapp tredte vi inn i en magisk verden - lagde av helt hverdagslige ting. Enorme organiske former lagd av ting både du og jeg har i kjøkkenskuffene. Skyer - ekte skyer - lagd av sugerør. Korallrev lagd av knapper. Høystakker lagd av tannpirkere. Og i det siste rommet - og nå er vi ikke på jorden lengre, men langt, langt utti outer space - denne insane vakre utenomjordiske planet-skapningen.

Utstillingen berørte meg og jeg tenker fortsatt på den en gang i blant, men bruker man det til noe? Nja, njo. Jeg kjøpte faktisk med meg utstillingsplakaten til Andy Warhol-utstillingen: en jente som Marianne mente lignet på meg(!) og den henger den dag i dag over pulten min. Og om jeg nå tenker meg litt om er det jo litt det samme her: en inspirasjon og demonstrasjon av hvor mye uttrykk det kan være i noen få streker. Eller som med Tara - hvilke fabelaktige fantasiverdener man kan lage av helt vanlige ting. Og det er jo noe å ha med seg idet denne nye uka tar fatt. God mandag!

Eg e her i mitt hus

Det går bare tre busser om dagen forbi der jeg bor. Og det er umulig å tyde bussruta, så det hender svært sjelden jeg sitter på noen av dem. Bare observerer at de suser forbi - like overrasket hver gang.

Men i går var jeg en av disse silhuettene bak sota ruter. Bussen kveilet seg ut av Sortland, inn i landskapet på snirklete veier og et mørke så mørkt at man ikke kan se omgivelsene før de er like uttafor bussnuten. Og så skjer det. Sånn midt mellom Lia og Toftenes.

Hallo, hallo!

Odd Nordstoga synger i radioen og bussjåføren synger med. Jeg ser meg rundt på bussen. Damen over midtgangen smiler, og jeg er på vei hjem til mitt hus.



Ps: i dag var det forresten sau i hagen. Action!

Mon tro

Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.

Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.

Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.

Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.

Yes, det var det. Du kan løpe nå.

Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).

Den første snøen

I natt kom den første snøen. Den som kommer mens du sover, og plutselig har hele verden forandret seg. De samme bakketoppene, veien, buskene og hageflekkene, men alt ser annerledes ut og er akkurat litt mer magisk.

Det varer ofte ikke så lenge. Når den første snøen kommer er det ikke snakk om deilig, kram snø. Gradestokken balanserer så vidt rundt null, det blir til slaps når du går og like plutselig som den kom er den borte igjen.

Derfor - må du handle mens den er her! Dette er nemlig er perfekte forhold for å skrive i snø. Da jeg var liten brukte jeg å løpe rundt i gata der vi bodde og skrive god jul på alle bilene når den første snøen kom. Uavhengig av om dette skjedde i oktober, november eller desember.

Så: god jul alle sammen!

Og forresten: eskimoene har ikke 50, 100 eller 1000 ord for snø (les: The Great Eskimo Vocabulary Hoax), men her er noen: aput (snø på bakken), gana (snø som faller ned fra himmelen), piqsirpoq (snøføyke) og qimuqsuq (snøfonn, skavl). Omtrent de samme som oss altså. Men jeg er veldig glad for at vi har latt oss lure, for det gjorde at Kate Bush blant annet skrev denne sangen - med sønnen sin i choirboy-rollen som fallende snøfnugg - til sin forrige plate "50 Words for Snow":

Leve postkontoret!

I går sendte jeg et brev.

Det var faktisk et sånt brev som jeg gleder meg til personen skal få. Jeg kan se for meg at hun åpner postkassen og jeg håper og tror det kanskje får henne til å smile. Men jeg tror jeg ville tenkt litt de samme tankene uansett hva slags brev det var. Det er nemlig litt stas å gå på postkontoret. Folk i røde skjorter, lukten av papir og lim. Og ting man sender ut i verden, usikre på når de kommer fram.

Men det finnes en grunn til at jeg sikkert tenker litt ekstra på Posten nå om dagen og det er at jeg nylig leste "Leve posthornet!" av Vigdis Hjorth. En bok om postdirektivet - og en ung frustrert dame. Mistenkelige mye å kjenne seg igjen i, og tenk at postdirektivet kan være spennende lesning!

Men nå virker det som om postkontorene legges ned en etter en. Før jul i fjor arrangerte vi i Havresekken konsert på et nedlagt postkontor på Youngstorget (nå: Kulturhuset), og like før jeg flyttet fra Oslo ble mitt nærmeste postkontor slått sammen med et annet og lagt ned. Det er riktignok hyggelig å slippe ting ned i røde postkasser ute på gata også (her oppe i nord har nesten hvert postkassestativ sin egen røde postkasse), men det er noe eget med postkontorene.

Note to self: send julekort!

Skal ikke blogge om mat, skal ikke blogge om mat, skal ikke...

Jeg lovte egentlig meg selv at jeg aldri skulle blogge om mat.

Men jeg har jo på lista over ting jeg skal gjøre her oppe i nord at jeg skal lage mer mat fra bunnen av. Og jeg er jo veldig for å dele ting, så jeg tenkte at jeg kunne gi videre noen av de beste oppskriftene jeg har. Det er ikke så mange uansett, så burde ikke ta allverdens tid.

Og først ut er én som jeg vet mange er fan av og allerede har stjålet oppskriften til, nemlig mammas brownie! Men la meg for anledningen kalle den opp etter oldemor også som lagde originalen i sin vedfyrte stekeovn:


Millie og Gwyn's brownie

250 g smør
5 dl sukker
4 egg
2,5 dl sammalt hvete
2,5 dl hvetekim
1 dl kakao
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker

Margarin og sukker piskes hvitt. Anbefaler å bruke en håndmikser - ellers tar det jo en stund. Eggene tilsettes, ett om gangen, og piskes inn. Bland i resten. Smør en stor eller to små langpanner med smør. Et par runde kakeformer gjør også susen. Hell over. Ikke viktig at det ser perfekt ut. Stekes på 210 grader i 15 minutter. Skjær opp i passelige biter og ta ut av formen.

Så grov at den nesten er sunn, og kanskje enda bedre når den har ligget over natta. Spesielt med et glass melk!

Ps: Bildet er mamma,  Katie og meg (noen hår-centimetre siden) som lager flatbrødpizza(!). Stay tuned for flere Øverland-klassikere! Men jeg lover at dette ikke skal bli en matblogg altså. Kors på halsen, og magen.

I'm blue

Neida, men jeg har flyttet til et jæskla blått sted - med ikke bare én blå time, men mange blå timer. Også er nærmeste byen også blå. Jøssameg. Men jeg kommer på sett og vis også fra en blå by. Kristiansand har i alle fall etterhvert blitt ganske så uløselig knyttet til Kjell Nupens blåfarge med krukkene og Nupenparken. Og den blåfargen synes jeg tydeligvis er veldig fin for en gang jeg var på druen holdt jeg et lengre foredrag om den. Jeg skulle likt og visst hva jeg sa, for jeg har ikke så mye meninger om den sånn på daglig basis.

Men ja, grunnen til at jeg skriver alt dette er at jeg i dag har kontor på Saabyes bibliotek på Sortland. Og her jeg sitter og skriver og titter utover den ganske blå byen (det er nemlig ikke alle som har blitt med på leken og malt huset sitt blått) fikk jeg endelig summet meg til å finne ut av noe jeg har lurt på en stund, nemlig: hvorfor i all verden er Sortland blå? Og slik jeg forstår det startet det med dette diktet Lars Saabye Christensen skrev i 1998. Han bodde nemlig her og det kan virke som om han også var temmelig glad i dette stedet:

BLÅ BY
Byen er vårt største rom
byen er det veldige vindfang
byen er vår veranda
byen er korridorene
våre gjester kommer først til

byen er vår felles bolig:
fortauene våre gulv
fasadene våre vegger
og torget er vår fineste stue

derfor skal vi passe godt på byen vår

Venezia har kanalene
Paris har avenyene
Oslo har slottet og
Sortland har Sortland

la oss sette farge på den
la oss male den blå
blå og uforglemmelig:
Sortland
den blå byen ved sundet

Ps: Visste du forresten hvor ordet blåtime kom fra? Det franske uttrykket "l'heure bleue". Og dette fenomenet som inntreffer morgen og kveld mellom det komplette mørke og dagslysets varmende stråler skyldes Rayleigh-spredning av sollyset. Ikke at jeg vet hva det er for noe, men fint skal det være.

Midtveis på livets sti

Er du skråsikker på hvem du er og hva du skal gjøre med livet? Jeg vakler nok litt der gitt, men på kurs forrige uke ble jeg stilt noen spørsmål som føltes som begynnelsen på å kanskje bli bittelitt klokere på nettopp hva det er jeg skal drive med. Det var 24 andre med på kurset og vi snakket om dette og masse annet. Men siden jeg ikke kan ta med meg alle disse folka hjem i kofferten har jeg tenkt en del på hvordan jeg kan dele det jeg har lært med andre og kanskje bable videre om det. Det er der dere kommer inn. Så, tilbake til spørsmålene! De kom som del av en lengre greie og det kan hende man trenger å være med på alt for å få noe ut av det, men jeg prøver meg:

I gresk mytologi sier de at vi egentlig har løsningen på "hvem er jeg?" i oss, men at vi på vei til jorden reiser i tre dager (eller ni måneder om du vil) og drikker av Lethe, glemselens elv. Vi glemmer hvem vi er og hvem vi er ment å være. Og de få gangene vi våkner og minnes på hva det er vi egentlig skal drive med er når vi virkelig har svaiet langt ut av kurs. Har du også følt på det? Når jeg har hatt jobber jeg ikke liker eller gjort ting jeg egentlig ikke ville (selv om jeg kanskje ikke visste det på forhånd og trodde dette var helt rett) er det som om noe eller noen har banket meg i pannebrasken og sagt "Hei du! Ja, du. Taraaaaa! Dette ække rett!". Men hva er det så som er rett? Med dette som innledning ble vi sendt avgårde en og en og skulle tenke på følgende tre spørsmål:

• Hva brenner jeg for?
• Hva driver meg?
• Hva ville jeg vært stolt av å ha utrettet?

Jeg skal ikke si hva jeg svarte, og heller ikke hvilke(t) spørsmål som virkelig vekket noe i meg. Men kanskje disse spørsmålene kan hjelpe deg også med å finne noen svar om du går og lurer på det samme?

Ja, du og og bare glem den derre glemselens elv hvis det ble for heftig. Tenk på Otra eller Glomma i stedet hvis du vil. Eller noe helt annet.

Lyden av en hakkespett

Nå kommer jeg til å forsvinne herfra noen dager. Jeg skal nemlig til Firenze og bli dannet. Eh, ja, helt sant. Men mens jeg er borte kan dere jo frekksempel sjekke ut denne videoen Eivind Kaasin lagde for duoen min Picidae. En låt om fugler med Picidae, som forresten betyr hakkespett. Mer fugl enn fisk, der altså:



Ps: dette liveopptaket er spilt inn i Capella Johannea i Majorstua kirke. Et nydelig kapell like av Kirkeveien på Majorstua. Kapellet er dekorert av Per Vigeland, sønn til Emanuel og da altså nevø av Gustav Vigeland. Og dette rommet har som farens mausoleum på Slemdal også en fantastisk etterklang. Anbefaler alle å ta en tur innom!

Savn

I fjor mistet jeg bestemor, min navnesøster og store helt. Har aldri vært så uttafor. Det tok flere måneder å bearbeide sorgen og jeg er nok fortsatt ikke helt ferdig med det - om jeg noen sinne blir det. Forrige uke fikk jeg for eksempel et sterkt behov for å ringe henne. Dette har skjedd flere ganger, men nå var det på nære nippet at jeg faktisk plukket opp røret og gjorde det. Og tenk hvis hun plutselig hadde tatt telefonen. Tenk om bestemor plutselig hadde vært der i andre enden. Min egen hemmelige tidsmaskin.

Men jeg ringte ikke.

I dag passer det kanskje bra å avslutte et av mine norske favorittdikt gjennom tidene, "Minutter" av Tor Ulven:


MINUTTER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

Om det å lage musikk

Du vet hvordan folk av og til spør hvordan du skriver musikk? Jeg har fått det spørsmålet noen ganger og har da sagt som sant er at det ofte bare faller ned i hodet mitt. Men andre ganger gjør det jo ikke det og da har jeg noen ting jeg gjør for å prøve å få bukt med skrivesperren. Kan hende du gjør akkurat de samme tingene når du lager sanger eller hva enn du gjør, men kanskje ikke. Så her er tre av mine hvordan-komme-videre-når-det-sier-stopp:

• Random word. Jeg kan bla opp i hva som helst. En gammel diktbok, en artikkel på Wikipedia eller en eller annen bok fra hylla. Så ser jeg et eller annet ord, et bilde eller et eller annet og begynner å skrive eller bare improvisere utifra det.
• Bryte mønsteret. Når jeg skriver låter har jeg ofte en form jeg vender tilbake til, det være et mønster jeg plukker gitaren eller lyra på eller oppbygning av låta. Så når jeg setter meg for å skrive et eller annet prøver jeg ofte å gjøre noe annet. Flytte fingrene, bytte taktart eller rett og slett prøve et nytt instrument. Det er jævlig vanskelig og jeg får nok aldri til de store endringene, men det hjelper litt.
• Sette av tid. Dette er kanskje det viktigste og også det jeg har vært dårligst til, men håper jeg skal klare å lage en rutine eller ramme rundt det nå. Har snakket med forfattere som sitter en eller flere timer ved skrivebordet (eller hvor nå enn de jobber) hver dag og tvinger seg til å skrive noe. Hva som helst. Og jazzmusikere som mener at den beste musikken kommer etter at de har spilt seg helt tomme og så begynner på 'an igjen. Så, her er mitt skrivebord hvor jeg skal prøve å gjøre nettopp det:

Ps: noen andre som gjør noe annet? Ser for meg at mørketida kan bli lang og tar gjerne i mot tips til kurer jeg ikke har prøvd før!

Midtårsforsetter

Jeg har som nevnt flyttet til Nord-Norge og fått sauer, fjell og havet som nærmeste nabo (også onkel Arnold og Anne-Rita da. Og de er ikke sauer). Men hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med her oppe? Har jeg tenkt å nave eller er planen å bli smelt på tjukka før første adventslys er tent? Jo, nei, nå skal du høre. Planen er - hold dere fast - å ta det litt mer med ro.

Believe it or not! Jenta som alltid sier ja til alt kommer nok ikke til å slutte med det med det første, men nå har jeg i alle fall flyttet til et sted hvor det ikke er så mye det går an å si ja til. Så får vi se da hvordan det går.

Og i det jeg tar det litt med ro vil jeg prøve å finne tid til følgende - i prioritert rekkefølge:

• SPILLE MER MUSIKK
• LAGE MER MAT FRA BUNNEN AV
• VÆRE MER UTE I SKAUEN, PÅ FJELLET OG VED HAVET
• LÆRE Å KJØRE BIL (vil få presisere at det står lære å kjøre bil, ikke ta lappen)

Så, nå har jeg skrevet det her. Ring og skjell meg ut hvis jeg finner på noe annet. Jeg bor kanskje et stykke unna de flest av dere nå, men jeg er aldri mer enn en skyllebøttetelefon unna.

Morna, Oslo

Som dere sannsynligvis har fått med dere har jeg gjort noe som mange visstnok synes er kult og andre i klartekst har fortalt meg at de synes er ganske så ute. La meg forklare.

Jeg har noen ganger tenkt at jeg driver og følger en eller annen plan jeg la allerede som tenåring uten noen risker eller avstikkere. Det rasjonelle, det trygge. Noen vil kanskje si at en musikkutdannelse da ikke er det logiske førstevalget. Men neida, joda. Og nå høres det kanskje ut som jeg har meldt meg på den romraketten som flyr én vei til Mars og aldri kommer tilbake (Har du lest om det der? Helt sjukt! Drikke sitt eget piss, skal de. Blant annet). Men hvis jeg overdriver litt slik jeg bruker å gjøre er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Vesterålen, ganske så folketomt og sinnsvakt nydelig. Men hvorfor i all verden skulle jeg nå flytte hit når jeg hadde så mye på gang i Oslo? Vel, nettopp derfor.

Jeg elsker mye ved Oslo og blant annet mange av de folka som bor i den. Men plutselig sa det stopp. Nok møter og stress. Jeg ville ha en pause, time ut, senke skuldrene, puste og flytte fokuset. Så i august pakket vi bilen og kjørte 1410 kilometer rett nord, nærmere bestemt til Rødsand. Morna, Oslo! Noen ville kanskje kalle det virkelighetens Himmelblå? Jeg så aldri den farsotten selv om jeg har spilt låta tusenvis av ganger med Anne Marie Almedal. Men det kan se ut som jeg får litt tid fremover, så da går det kanskje an å skvise det inn i timeplanen.

Så her sitter nå vi da. Og her på den røde stranda finner du sånn cirka følgende:

• 15 hus (har ikke telt, men noe sånt)
• flere sauer enn folk
• et stort fjell som begynner i hagen vår og går 611 meter rett til værs

Ja, også hytta vår da som nå skal være vårt hjem det neste året. Så, hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med? Stay tuned for neste episode av Tara bretter ut livet sitt til de som vil høre etter.

PS: bildet er fra nedrigg på festivalen Bøgrend Autofest i Vinje som jeg har vært med å arrangere de tre siste årene. Det har altså ingenting med Vesterålen å gjøre, men savner Bøgrend litt en gang i blant - også passa det jo budskapet ganske så godt.

Her? Igjen?

For mange herrens år siden - nærmere bestemt ni - da jeg fortsatt ikke hadde fylt 20 og livet så ut som et alt for stort og blankt lerret startet jeg denne bloggen. Så falt jeg litt av lasset gitt.

Siden den gang har mye skjedd. Jeg har kjøpt leilighet, skiftet jobb, mistet viktige folk og truffet en hel haug nye nydelige folk, og nå i det senere: forlatt storbyen for landet. Og hvordan i all verden har jeg klart å gjøre alt dette uten å blogge om det? Jo, det har gått helt fint skal jeg si deg. Men! Det hender jeg får et delingsbehov som går utover miniformatet til Facebook (Nei, Twitter har jeg aldri helt forstått meg på) og Instagrams bildeflom (Det virker kanskje ikke slik, men jeg prøver faktisk å ikke oversvømme dere helt med bilder). Og jeg har derfor i det siste tenkt at det ville vært fint å ha et sted å legge ut flere bilder og (bittelitt) lengre tekster.

Så, her er jeg igjen. På fredag den trettende. Og jeg starter med et av de fineste/rareste/kuleste (stryk det som ikke passer) bildene jeg har sett de siste årene. Værsågod - Urs Fischer: