Trettiårsangsten

Her for et par uker siden fylte jeg 30 år. Ængst! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. At jeg kom til å våkne med grått hår, 100 nye rynker og et lass av cellulitter? At jeg plutselig hadde blitt kjempeklok. At jeg iløpet av nattens mulm og mørke hadde giftet meg og fått en hel hurv med barn.

Det skjedde ingen (beklager språket) jævla ting. Faktisk sjokkerende lite. Selv om det kanskje ikke føltes sånn - der man heseblesende hastet rundt fra butikk til butikk og forsøkte å ordne de siste gavene - så ble det faktisk jul, man spiste for mye, drakk for lite (i alle fall vann), de hårdt innkjøpte gavene ble utvekslet, alle fikk masse fint, jeg fikk litt ekstra (i anledning bursdagen) også la vi oss som på en hvilken som helst annen dag.

Da jeg våknet morgenen etter som trettiåring var både livet, omgivelsene og jeg forbausende like som dagen før. Samme trynet stirret tilbake på meg i speilet, de samme klærne lå i kofferten og strødd utover gulvet og lurte på om de ikke snart kunne få lov til å finne veien til gjenfødelsesmaskinen (les:vaskemaskina), og snarere enn å bli kjempeklok var jeg kanskje bare enda mer forvirra.

Det hjalp muligens heller ikke at jeg brukte deler av ferien på å lese en tale Fridtjof Nansen skrev en gang i tiden, nærmere bestemt til elevene på St. Andrews universitet i 1926. Han var en smart type han Nansen og i denne talen siterer han en hel haug andre smarte typer og det sies så mye lurt om livsvalg at det halve kunne vært nok. Jeg skal ikke gjengi alt her, men jeg vil gjerne dele følgende passasje med dere:

"… You will all find your adventure, for life itself is an adventure.


But try not to waste your time in doing things which you know can be done equally well by others. Everyone should try to hit upon his own trail. Do not lose your opportunities, and do not allow yourselves to be carried away by the superficial rush and scramble which is modern life.

The first great thing is to find yourself, and for that you need solitude and contemplation, at least sometimes. I tell you deliverance will not come from the rushing, noisy centres of civilisation. It will come from the lonely places! The great reformers in history have come from the lonely places..!

I tell you there are many people who do not get time even to think over what they themselves hold to be the purpose of their lives. What is the purpose of yours? Are you all of you certain you have the answer ready?

Are you out for happiness? Well, many people are. But believe me, my friends, you need not look for it. The great thing is to do your best, and to be independent of all other ‘necessities.’ …"

Så. Det var mine tanker om å fylle 30 og Nansens tanker om livet. Og så til det jeg egentlig ville si: godt nyttår! Som gammel og vis 30-åring vil jeg anbefale dere å spise gode mat, drikke masse vann og oppsøke flere eventyr.

Varme nyttårshilsener fra the lonely place in the north, som ikke er så ensomt når det kommer til stykket. Men tenke. Jo, det får jeg.

Og resten står skrivd i stjernene

Av og til opplever man ting hvor man tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme." Mye glemmer man likevel selv om det er så vakkert, fælt eller rart at man skulle ønske man kunne putte minnene i et skrin og alltid bære dem med seg. Her om dagen skrev jeg om sola og da ble jeg påminnet et sitat, en mann og noen øyeblikk i mitt liv som jeg håper jeg alltid kommer til å huske. Først kom det bare noen få ting som jeg tenker på ganske ofte, men etter hvert dukket det opp flere fragmenter av eridringer som holdt på å forsvinne. Så, her mitt lille minneskrin dedikert Axel og Pratibha.

Axel var en fantastisk forfatter, og han og Pratibha var også venner av familien vår. Jeg husker fortsatt når de kom til Kristiansand med Shanti Devi. Vi dro ut i en mindre båt for å treffe dem og var med på innseilingen til Ålefjær. Jeg hadde ikke vært ombord i så mange skip før og dette var en storslått skute. Med flott treverk, fremmede lukter og under dekk et digert rom med masse orientalske tepper og puter og en gullforgylt buddha. Jeg husker jeg synes dette rommet var helt eventyraktig, som noe hentet fra 1001 natt. Den sørlandske skjærgården viste seg fra sine beste sider ved innseilingen. Blått hav med bare ørsmå krusninger og rundslipte svaberg badet i sol. Og når vi seilte under Vardoddbrua stod alle bak og trodde masten skulle knekke. Det er jo så vanskelig å beregne slikt.

Vi var å besøkte Axel og Pratibha flere ganger på Shanti Devi, men etter hvert kjøpte de den gamle skolen i svingen ute på Ålefjær og herfra er det flere minner som i dag føles som en eller annen fjern drøm. De hadde og har fortsatt store tunge mørkeblå vegg-til-vegg-tepper og flere steder henger digre (way back then føltes de larger than life) Pushwagner-bilder. En hel vegg med speil på badet hvor jeg husker jeg stod og forsøkte å telle hvor mange meg som hadde sneket seg med inn på do. Og et hvitt flygel som Andreas Løwe og jeg senere skulle spille Axels favorittsang på ved minnestunden. (Sangen er forresten "Moon River", og her er originalen med Audrey Hepburn. Det går jo ikke an å ikke dele et klipp fra "Breakfast at Tifanny's" nå muligheten byr seg). I den gamle skolestuen lærte Pratibha meg å ta ut kjernen på hvitløken. Det er den som har den beske smaken og gir den heftigste hvitløksånden. Og det var her Axel fortalte om verdens beste film, "Gudfaren". Etter hvert ble Axel syk, og ettersom han ble dårligere ble det færre besøk ut av fare for å smitte.

Ved vårt siste besøk fikk jeg "Og resten står skrivd i stjernene" og da han skulle signere boka, det vil si Pratibha skrev og han dikterte, oppstod et av disse øyeblikkene man vet man aldri kommer til å glemme. Vi hadde snakket om hint og vink, og som vanlig hadde vel jeg ledd ganske mye. Og med denne mekaniske respiratorpustene - som bryter oppe alle setninger og tankerekker i akkurat passe store tenkepauser - kom det fra sengen: "Tara når du - pust - ler, så er det som - pust - en kanarifugl - pust - ha, ha - pust - ha, ha". Og inskripsjonen lyder derfor "Til  बुलबुल (bulbul - kanarifugl på hindi) fra Grumpy."

Og her passer det kanskje bra å returnere til sitatet fra "Ikaros", en av mine favorittbøker av Axel:

"Det første året i Thaza hadda han drukket en liter gjetemelk hver dag. Året efter tre kvart liter. Og siden hadde han skrudd rasjonen nedover og nedover. Om noen år villa han klare seg uten føde. Han ville tappe direkte av solenergien. Den slags hadde han lest om. Visse guruer i Himalaia gjorde det, og Nerval trodde fullt og fast at disse menneskene var fire fem hundre år gamle. Det hele kom an på åndedrettet. Alle levende vesener hadde et bestemt antall åndedrett å leve med. Det gjaldt å ikke søle dem bort. Og hvis det var mulig i Himalaia, var det også mulig i Thaza. Nerval var ikke snauere. Han ville leve evig, og han ville spise solskiven."

Mon tro

Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.

Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.

Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.

Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.

Yes, det var det. Du kan løpe nå.

Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).

Midtveis på livets sti

Er du skråsikker på hvem du er og hva du skal gjøre med livet? Jeg vakler nok litt der gitt, men på kurs forrige uke ble jeg stilt noen spørsmål som føltes som begynnelsen på å kanskje bli bittelitt klokere på nettopp hva det er jeg skal drive med. Det var 24 andre med på kurset og vi snakket om dette og masse annet. Men siden jeg ikke kan ta med meg alle disse folka hjem i kofferten har jeg tenkt en del på hvordan jeg kan dele det jeg har lært med andre og kanskje bable videre om det. Det er der dere kommer inn. Så, tilbake til spørsmålene! De kom som del av en lengre greie og det kan hende man trenger å være med på alt for å få noe ut av det, men jeg prøver meg:

I gresk mytologi sier de at vi egentlig har løsningen på "hvem er jeg?" i oss, men at vi på vei til jorden reiser i tre dager (eller ni måneder om du vil) og drikker av Lethe, glemselens elv. Vi glemmer hvem vi er og hvem vi er ment å være. Og de få gangene vi våkner og minnes på hva det er vi egentlig skal drive med er når vi virkelig har svaiet langt ut av kurs. Har du også følt på det? Når jeg har hatt jobber jeg ikke liker eller gjort ting jeg egentlig ikke ville (selv om jeg kanskje ikke visste det på forhånd og trodde dette var helt rett) er det som om noe eller noen har banket meg i pannebrasken og sagt "Hei du! Ja, du. Taraaaaa! Dette ække rett!". Men hva er det så som er rett? Med dette som innledning ble vi sendt avgårde en og en og skulle tenke på følgende tre spørsmål:

• Hva brenner jeg for?
• Hva driver meg?
• Hva ville jeg vært stolt av å ha utrettet?

Jeg skal ikke si hva jeg svarte, og heller ikke hvilke(t) spørsmål som virkelig vekket noe i meg. Men kanskje disse spørsmålene kan hjelpe deg også med å finne noen svar om du går og lurer på det samme?

Ja, du og og bare glem den derre glemselens elv hvis det ble for heftig. Tenk på Otra eller Glomma i stedet hvis du vil. Eller noe helt annet.