Spørsmål fra en søring

Før jeg flyttet nordover hadde jeg egentlig ikke noe forhold til vindstyrke utover "Jøss, nå blåste det gitt. Ok, da tar jeg på meg ei vindjakke." Men siden vi flytta nord for polarsirkelen har jeg fått et litt annet forhold til vær og uvær og lest meg opp på blant annet Beauforts skala. Til de som lurte er den oppkalt etter Sir Fracis Beaufort, en hugenott(!) besatt av trygg ferdsel til sjøs som brukte fritiden sin på å lodde dybden og observere stjernene. Kul type, med andre ord.

Men ja, altså. Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at det som noen av dere kanskje har fått med dere herjer litt av et uvær her oppe om dagen. Jorun, heter hun, og raljerer opp og og ned Nordlands vakre kystlinje. Og som en person som fortsatt ikke er helt vant til denne typen vær tar jeg meg selv i å lure på om jula står til påske. La meg prøve å konkretisere.

Spørsmål man stiller seg som søring når det blåser opp til 35 m/s i kastene:

• kommer viduene til å knuse?
• kan det hende taket vårt plutselig blåser bort?
• kan jeg slippe kattene ut eller kommer de også til å blåse til værs?
• kan man kjøre (på butikken etter melk)?
• er det trygt å spasere over veien til naoben så jeg kanskje får svar på disse spørsmålene?

Har prøvd å spørre Google, men han/hun (dette kan vi diskutere en annen gang) titter bare dumt tilbake på meg.

Og apropos uvær, her har du en av mine barndomsfavoritter "The Wizard of Oz" fra 1939 som i tillegg det som senere skulle bli sviska "Somewhere Over The Rainbow" starter med en skikkelig twister og inneholder hits som denne. Dersom vi blåser bort håper jeg huset vårt også ender på den andre siden av regnbuen og at jeg får et par røde paljettsko.

There goes the sun

Jeg fikk akkurat nyss i at jeg har sett sola for siste gang i år. Og det uten at jeg en gang fikk det med meg på forhånd. Hadde jeg visst dette hadde jeg jo vært ute hele dagen, slukt og slikket de siste timene og minuttene med sol.

Men nå er det altså to måneder til vi sees igjen. To måneder med elleville soloppganger og solnedganger - uten at sola viser seg. Snakk om lureri. Og noen ganger: bare mørke. Når skyene skygger for de få strålene som vitner om at sola fortsatt finnes - men ikke har tenkt å vise seg på enda en god stund. Svarte morgener og kvelder, Stearinlys, telys, kubbelys, kubber på peisen. Og rødvin og gløgg. Men vi skal nok kose oss glugg i hjel, vi. Jada, det går nok bra.

Men når den kommer tilbake - sola, altså - skal jeg spille "Here comes the sun", spise solboller og gjør salutation's to the sun (det er yoga, hvis du lurte) dagen lang.

Jeg begynner likesågodt med en gang:



George Harrison + Paul Simon. Kan det bli bedre? Neppe. Gard mener forresten at George Harrison er den beste beatlen. Jeg kan stå i fare for å begynne å mene det samme. What's not to like about a (musical) guru who loves gardening?

Skrive på norsk?

Kan være noen kommer til å si velkommen etter nå, men here goes:

Da jeg gikk på konsen fikk jeg en gang en veldig artig lekse av den ene sanglæreren min, Live Maria Roggen. Skriv tre sanger - på norsk. En med noen andres tekst, en rar sang og én dypt personlig en. På dette tidspunktet hadde jeg aldri tenkt noe særlig på det å skrive på norsk. Engelsk falt meg liksom alltid så naturlig siden vi snakket det hjemme. For selv om det kanskje ikke er morsmålet mitt er det morsmålet mitt og et språk det føles naturlig å uttrykke seg på. Men jeg gikk selvfølgelig hjem og gjorde leksen min. Det ledet til verdens korteste duoprosjekt - DAH - med Åslaug på barytonsaksofon og meg på vokal. Tre hits hadde vi: en sang om en katt som drakk blod, en sang om en kjæreste jeg hadde på den tiden og en sang til oversettelsen av Jack Kerouacs dikt MacDougal Street Blues. Jeg skrev på norsk, jeg likte det - og glemte det.

Fram til i fjor høst da bestemor døde. Da satte jeg meg for å skrive en sang, ville bearbeide følelsene. Og da jeg åpnet munnen for å synge om noe av det mest personlige var ordene som kom norske.

Nok en gang tenkte jeg ikke så mye mer over det og gikk tilbake til å skrive på engelsk, men da jeg skulle skrive min første sang her oppe i nord skjedde det samme igjen. Jeg tittet på havet og fjellene, jeg begynte å synge, og ordene som kom var norske. Og ikke en gang bare norske, men kav sørlandske.

Så yes, mer enn mindre bevisst skriver jeg nå også sanger på norsk. Og jeg må få presisere at det er også, ikke i stedet for. Som jeg er tospråklig når jeg snakker har jeg nå også blitt det når jeg synger. Og med et nytt språk falt det naturlig å starte et nytt prosjekt. Det er med én og kanskje avogtil to av de flotteste musikerne jeg vet om og våre felles ord og lyder har akkurat begynt å ta form. Er dere nysgjerrige? Det er jeg. Og det blir snart mulig å høre noe. Men jeg skal holde kortene tett til brystet litt til. Litt. Til.

Ps: bildet er av Tara Donovans sugerør-sky og har altså ingenting med dette å gjøre. Eller..?

Eg e her i mitt hus

Det går bare tre busser om dagen forbi der jeg bor. Og det er umulig å tyde bussruta, så det hender svært sjelden jeg sitter på noen av dem. Bare observerer at de suser forbi - like overrasket hver gang.

Men i går var jeg en av disse silhuettene bak sota ruter. Bussen kveilet seg ut av Sortland, inn i landskapet på snirklete veier og et mørke så mørkt at man ikke kan se omgivelsene før de er like uttafor bussnuten. Og så skjer det. Sånn midt mellom Lia og Toftenes.

Hallo, hallo!

Odd Nordstoga synger i radioen og bussjåføren synger med. Jeg ser meg rundt på bussen. Damen over midtgangen smiler, og jeg er på vei hjem til mitt hus.



Ps: i dag var det forresten sau i hagen. Action!

Leve postkontoret!

I går sendte jeg et brev.

Det var faktisk et sånt brev som jeg gleder meg til personen skal få. Jeg kan se for meg at hun åpner postkassen og jeg håper og tror det kanskje får henne til å smile. Men jeg tror jeg ville tenkt litt de samme tankene uansett hva slags brev det var. Det er nemlig litt stas å gå på postkontoret. Folk i røde skjorter, lukten av papir og lim. Og ting man sender ut i verden, usikre på når de kommer fram.

Men det finnes en grunn til at jeg sikkert tenker litt ekstra på Posten nå om dagen og det er at jeg nylig leste "Leve posthornet!" av Vigdis Hjorth. En bok om postdirektivet - og en ung frustrert dame. Mistenkelige mye å kjenne seg igjen i, og tenk at postdirektivet kan være spennende lesning!

Men nå virker det som om postkontorene legges ned en etter en. Før jul i fjor arrangerte vi i Havresekken konsert på et nedlagt postkontor på Youngstorget (nå: Kulturhuset), og like før jeg flyttet fra Oslo ble mitt nærmeste postkontor slått sammen med et annet og lagt ned. Det er riktignok hyggelig å slippe ting ned i røde postkasser ute på gata også (her oppe i nord har nesten hvert postkassestativ sin egen røde postkasse), men det er noe eget med postkontorene.

Note to self: send julekort!

Om det å lage musikk

Du vet hvordan folk av og til spør hvordan du skriver musikk? Jeg har fått det spørsmålet noen ganger og har da sagt som sant er at det ofte bare faller ned i hodet mitt. Men andre ganger gjør det jo ikke det og da har jeg noen ting jeg gjør for å prøve å få bukt med skrivesperren. Kan hende du gjør akkurat de samme tingene når du lager sanger eller hva enn du gjør, men kanskje ikke. Så her er tre av mine hvordan-komme-videre-når-det-sier-stopp:

• Random word. Jeg kan bla opp i hva som helst. En gammel diktbok, en artikkel på Wikipedia eller en eller annen bok fra hylla. Så ser jeg et eller annet ord, et bilde eller et eller annet og begynner å skrive eller bare improvisere utifra det.
• Bryte mønsteret. Når jeg skriver låter har jeg ofte en form jeg vender tilbake til, det være et mønster jeg plukker gitaren eller lyra på eller oppbygning av låta. Så når jeg setter meg for å skrive et eller annet prøver jeg ofte å gjøre noe annet. Flytte fingrene, bytte taktart eller rett og slett prøve et nytt instrument. Det er jævlig vanskelig og jeg får nok aldri til de store endringene, men det hjelper litt.
• Sette av tid. Dette er kanskje det viktigste og også det jeg har vært dårligst til, men håper jeg skal klare å lage en rutine eller ramme rundt det nå. Har snakket med forfattere som sitter en eller flere timer ved skrivebordet (eller hvor nå enn de jobber) hver dag og tvinger seg til å skrive noe. Hva som helst. Og jazzmusikere som mener at den beste musikken kommer etter at de har spilt seg helt tomme og så begynner på 'an igjen. Så, her er mitt skrivebord hvor jeg skal prøve å gjøre nettopp det:

Ps: noen andre som gjør noe annet? Ser for meg at mørketida kan bli lang og tar gjerne i mot tips til kurer jeg ikke har prøvd før!

Midtårsforsetter

Jeg har som nevnt flyttet til Nord-Norge og fått sauer, fjell og havet som nærmeste nabo (også onkel Arnold og Anne-Rita da. Og de er ikke sauer). Men hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med her oppe? Har jeg tenkt å nave eller er planen å bli smelt på tjukka før første adventslys er tent? Jo, nei, nå skal du høre. Planen er - hold dere fast - å ta det litt mer med ro.

Believe it or not! Jenta som alltid sier ja til alt kommer nok ikke til å slutte med det med det første, men nå har jeg i alle fall flyttet til et sted hvor det ikke er så mye det går an å si ja til. Så får vi se da hvordan det går.

Og i det jeg tar det litt med ro vil jeg prøve å finne tid til følgende - i prioritert rekkefølge:

• SPILLE MER MUSIKK
• LAGE MER MAT FRA BUNNEN AV
• VÆRE MER UTE I SKAUEN, PÅ FJELLET OG VED HAVET
• LÆRE Å KJØRE BIL (vil få presisere at det står lære å kjøre bil, ikke ta lappen)

Så, nå har jeg skrevet det her. Ring og skjell meg ut hvis jeg finner på noe annet. Jeg bor kanskje et stykke unna de flest av dere nå, men jeg er aldri mer enn en skyllebøttetelefon unna.

Morna, Oslo

Som dere sannsynligvis har fått med dere har jeg gjort noe som mange visstnok synes er kult og andre i klartekst har fortalt meg at de synes er ganske så ute. La meg forklare.

Jeg har noen ganger tenkt at jeg driver og følger en eller annen plan jeg la allerede som tenåring uten noen risker eller avstikkere. Det rasjonelle, det trygge. Noen vil kanskje si at en musikkutdannelse da ikke er det logiske førstevalget. Men neida, joda. Og nå høres det kanskje ut som jeg har meldt meg på den romraketten som flyr én vei til Mars og aldri kommer tilbake (Har du lest om det der? Helt sjukt! Drikke sitt eget piss, skal de. Blant annet). Men hvis jeg overdriver litt slik jeg bruker å gjøre er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Vesterålen, ganske så folketomt og sinnsvakt nydelig. Men hvorfor i all verden skulle jeg nå flytte hit når jeg hadde så mye på gang i Oslo? Vel, nettopp derfor.

Jeg elsker mye ved Oslo og blant annet mange av de folka som bor i den. Men plutselig sa det stopp. Nok møter og stress. Jeg ville ha en pause, time ut, senke skuldrene, puste og flytte fokuset. Så i august pakket vi bilen og kjørte 1410 kilometer rett nord, nærmere bestemt til Rødsand. Morna, Oslo! Noen ville kanskje kalle det virkelighetens Himmelblå? Jeg så aldri den farsotten selv om jeg har spilt låta tusenvis av ganger med Anne Marie Almedal. Men det kan se ut som jeg får litt tid fremover, så da går det kanskje an å skvise det inn i timeplanen.

Så her sitter nå vi da. Og her på den røde stranda finner du sånn cirka følgende:

• 15 hus (har ikke telt, men noe sånt)
• flere sauer enn folk
• et stort fjell som begynner i hagen vår og går 611 meter rett til værs

Ja, også hytta vår da som nå skal være vårt hjem det neste året. Så, hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med? Stay tuned for neste episode av Tara bretter ut livet sitt til de som vil høre etter.

PS: bildet er fra nedrigg på festivalen Bøgrend Autofest i Vinje som jeg har vært med å arrangere de tre siste årene. Det har altså ingenting med Vesterålen å gjøre, men savner Bøgrend litt en gang i blant - også passa det jo budskapet ganske så godt.