Barndommens bilder på boks

Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk en aha-opplevelse med film. Vi bodde på Justvik, jeg lå på den slitte grønne fløyelssofaen og kjedet meg - var sjuk og hadde feber. Men pappa hadde løsningen: som snille fedre i 90-tallets Kristiansand gjorde leide han en moviebox(!) på VideoTeket(!!) Filmen han kom hjem med var Steven Spielbergs "The Goonies". Jeg hadde ikke sett E.T. og ante ikke hvem Spielberg var, men det sekundet filmen begynte visste jeg at jeg satt overnfor noe stort. Wow! Dette var jo sjukt. Dette var ellevilt. Dette var dødsbra! Pappa ble sporenstreks sendt tilbake til byen for å leie mer Spielberg.

Nå høres det sikkert ut som om jeg er 80 år gammel, men mine tidligere store filmopplevelser hadde innebåret søndagsmatineer med Fred Astaire, Ginger Robins og Spike Jones (Åh, Spike Jones! Dette merker jeg at jeg må skrive mer om en annen gang. Note to self!), og de hadde vært fantastiske. Men disse eventyrene var jo noe helt annet!

Iløpet av et par dager på sofaen slukte jeg Back to the future 1, 2 og 3 på vår lille mikrobølge-TV. Som om ikke det var nok at filmene var svart-hvite så nemlig vår svarte og hvite TVen ut som en mikrobølgeovn. Jeg husker fortsatt dagen vi fikk tv-antenne og dermed andre kanaler enn NRK. Jeg hadde mast så lenge om å få lov til å få TV2 slik at jeg også kunne få se Baywatch(!) Jepp, du leste riktig! Jeg så på Baywatch. Og veien til røde badedrakter var som en scene fra en norsk film. Pappa stod på taket og justerte antennen, Dylan på trappa, Indra i ganga, mamma på kjøkkenet og jeg foran TVen - i håp om at jeg snart skulle få se David Hasselhoff og Pamela Anderson (Herregud, puppene deres spratt jo nesten like mye opp og ned!) løpe rundt på stranda.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle si: jeg ønsker meg et hover board til jul! I følge Steven Spielbergs 1989-versjon av 2015 skulle disse vært allemannseie i dag. Synes det er på tide at vi tar tilbake fremtiden!

Trettiårsangsten

Her for et par uker siden fylte jeg 30 år. Ængst! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. At jeg kom til å våkne med grått hår, 100 nye rynker og et lass av cellulitter? At jeg plutselig hadde blitt kjempeklok. At jeg iløpet av nattens mulm og mørke hadde giftet meg og fått en hel hurv med barn.

Det skjedde ingen (beklager språket) jævla ting. Faktisk sjokkerende lite. Selv om det kanskje ikke føltes sånn - der man heseblesende hastet rundt fra butikk til butikk og forsøkte å ordne de siste gavene - så ble det faktisk jul, man spiste for mye, drakk for lite (i alle fall vann), de hårdt innkjøpte gavene ble utvekslet, alle fikk masse fint, jeg fikk litt ekstra (i anledning bursdagen) også la vi oss som på en hvilken som helst annen dag.

Da jeg våknet morgenen etter som trettiåring var både livet, omgivelsene og jeg forbausende like som dagen før. Samme trynet stirret tilbake på meg i speilet, de samme klærne lå i kofferten og strødd utover gulvet og lurte på om de ikke snart kunne få lov til å finne veien til gjenfødelsesmaskinen (les:vaskemaskina), og snarere enn å bli kjempeklok var jeg kanskje bare enda mer forvirra.

Det hjalp muligens heller ikke at jeg brukte deler av ferien på å lese en tale Fridtjof Nansen skrev en gang i tiden, nærmere bestemt til elevene på St. Andrews universitet i 1926. Han var en smart type han Nansen og i denne talen siterer han en hel haug andre smarte typer og det sies så mye lurt om livsvalg at det halve kunne vært nok. Jeg skal ikke gjengi alt her, men jeg vil gjerne dele følgende passasje med dere:

"… You will all find your adventure, for life itself is an adventure.


But try not to waste your time in doing things which you know can be done equally well by others. Everyone should try to hit upon his own trail. Do not lose your opportunities, and do not allow yourselves to be carried away by the superficial rush and scramble which is modern life.

The first great thing is to find yourself, and for that you need solitude and contemplation, at least sometimes. I tell you deliverance will not come from the rushing, noisy centres of civilisation. It will come from the lonely places! The great reformers in history have come from the lonely places..!

I tell you there are many people who do not get time even to think over what they themselves hold to be the purpose of their lives. What is the purpose of yours? Are you all of you certain you have the answer ready?

Are you out for happiness? Well, many people are. But believe me, my friends, you need not look for it. The great thing is to do your best, and to be independent of all other ‘necessities.’ …"

Så. Det var mine tanker om å fylle 30 og Nansens tanker om livet. Og så til det jeg egentlig ville si: godt nyttår! Som gammel og vis 30-åring vil jeg anbefale dere å spise gode mat, drikke masse vann og oppsøke flere eventyr.

Varme nyttårshilsener fra the lonely place in the north, som ikke er så ensomt når det kommer til stykket. Men tenke. Jo, det får jeg.

Mon tro

Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.

Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.

Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.

Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.

Yes, det var det. Du kan løpe nå.

Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).

Skal ikke blogge om mat, skal ikke blogge om mat, skal ikke...

Jeg lovte egentlig meg selv at jeg aldri skulle blogge om mat.

Men jeg har jo på lista over ting jeg skal gjøre her oppe i nord at jeg skal lage mer mat fra bunnen av. Og jeg er jo veldig for å dele ting, så jeg tenkte at jeg kunne gi videre noen av de beste oppskriftene jeg har. Det er ikke så mange uansett, så burde ikke ta allverdens tid.

Og først ut er én som jeg vet mange er fan av og allerede har stjålet oppskriften til, nemlig mammas brownie! Men la meg for anledningen kalle den opp etter oldemor også som lagde originalen i sin vedfyrte stekeovn:


Millie og Gwyn's brownie

250 g smør
5 dl sukker
4 egg
2,5 dl sammalt hvete
2,5 dl hvetekim
1 dl kakao
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker

Margarin og sukker piskes hvitt. Anbefaler å bruke en håndmikser - ellers tar det jo en stund. Eggene tilsettes, ett om gangen, og piskes inn. Bland i resten. Smør en stor eller to små langpanner med smør. Et par runde kakeformer gjør også susen. Hell over. Ikke viktig at det ser perfekt ut. Stekes på 210 grader i 15 minutter. Skjær opp i passelige biter og ta ut av formen.

Så grov at den nesten er sunn, og kanskje enda bedre når den har ligget over natta. Spesielt med et glass melk!

Ps: Bildet er mamma,  Katie og meg (noen hår-centimetre siden) som lager flatbrødpizza(!). Stay tuned for flere Øverland-klassikere! Men jeg lover at dette ikke skal bli en matblogg altså. Kors på halsen, og magen.

Savn

I fjor mistet jeg bestemor, min navnesøster og store helt. Har aldri vært så uttafor. Det tok flere måneder å bearbeide sorgen og jeg er nok fortsatt ikke helt ferdig med det - om jeg noen sinne blir det. Forrige uke fikk jeg for eksempel et sterkt behov for å ringe henne. Dette har skjedd flere ganger, men nå var det på nære nippet at jeg faktisk plukket opp røret og gjorde det. Og tenk hvis hun plutselig hadde tatt telefonen. Tenk om bestemor plutselig hadde vært der i andre enden. Min egen hemmelige tidsmaskin.

Men jeg ringte ikke.

I dag passer det kanskje bra å avslutte et av mine norske favorittdikt gjennom tidene, "Minutter" av Tor Ulven:


MINUTTER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

Honey, I'm home

Etter halvannet års stillhet oppdaget jeg at det begynte å krible i blogge-fingrene igjen. Kan det være dette valget jeg har gjort med å holde meg unna Facebook, men at jeg som alle andre har et aldri så lite ekshibisjonistisk gen? Muligens... Nå kaster jeg inn håndkleet til Blogger, men i tilfelle dere skulle lure holder jeg fortsatt fast ved min stahet angående fjesboka. Ja, jeg synes det tar for lang tid. Noen fortalt meg en gang at å ha Facebook-side var som å ha 9-16 jobb!

Siden sist:

• Fortsatt forelsket i en og samme Tord. Vi har siden 2006 flyttet sammen i "min leilighet" på Olaf Ryes plass, pusser opp (Vi har i følge Kaja utviklet vår egen stil som er "chic og litt crazy"(!?), spiller brettspill, reiser minst en tur i halvåret (se siste punkt) og er seriefreaks (se neste punkt).


• Følger per dags dato med på Sopranos (Tidenes TV-serie! "Just when I thought I was out, they pulled me back in."), Heroes (Artig serie om vanlige mennesker som oppdager at de har superkrefter. Serien har for øyelbikket sommerferie), Lost (Klassisk "hjelp!-vi-kræsja-på-en-øy-sammensurium" som tross billige cliff-hanger-triks er faen så artig. Serien har for øyelbikket sommerferie) og Prison Break (Klassisk "vi-rømte-fra-fengselet-var-på-rømmen-en-sesong-har-nå-blitt-satt-i-et-nytt-fengsel-en-sesong-og-har-nå-rømt-herfra-greie", men også jævla artig. Serien har for øyelbikket sommerferie) uten å ha TV-tilkobling...


• Gjennomført studium i administrasjon og ledelse på norges høyeste musikkskole og ikke hoppet ut et av vinduene.


• Fått ny jobb som daglig leder for AKKS Oslo. Som mine venner sier: "Denne jobben ble lagd med tanke på deg, og alle andre som har drevet AKKS i 25 år har bare gjort det i påvente i at du skulle bli klar til å ta over". I så fall har de gjort en jævlig bra jobb. I love AKKS!


• Vært på reisefot. Tord og jeg reiser en tur i halvåret og har så langt vært i Italia (Roma og Amalfi. Anbefales!), Portugal (Lisboa anbefales ikke nødvendigvis, men vi bodde i et magisk gammelt kloster ute ved havet som var omgjort til tidenes lekreste hotell med frokost rett fra høna i bakgården. Mmm...), Marokko (Møtte en skummel kamel (se bilde under) og subbet rundt i THE castle in the sand), Japan (Møtte en kvinnelig japansk dverg som snakka norsk. Sitat: "Dødskult!") og Spania (2nd home sweet 2nd home). Har også spilt konserter i et gammelt fort på Zanzibar, en "grotte" i Tokyo, et hjemmesnekra amfi i Berlin og under en demning i Eikerapen (spillestedene kan klikkes på).


• Endelig kommet over leseangsten jeg fikk da jeg litt for ung leste Grete Randsborg Jensegs "Alltid naken" (red. anm.: alt for skummel og virkelig bok om voldtekt) og begynt å sluke bøker slik jeg gjorde på barneskolen.


• Blitt tante til verdens mest veloppdragne jente som heter Kathrine, Katja, Katapjuska og/eller Katie og som etter planen skal snakke tre språk innen fylte fire. Klinger Tante Tara bra, eller klinger Tante Tara bra?