Mon tro

Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.

Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.

Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.

Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.

Yes, det var det. Du kan løpe nå.

Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).

Tara "Stemmeløs" Øverland

Verdens beste Läckerol "has made me talk".

Forrige uke begynte det å ruske og svi i halsen. Jeg skulle spille med Anne Marie Almedal i Berlin i helgen, så å bli forkjølet var utelukket. For å unngå en slik krise gjorde jeg alle de rette tingene: drakk bøttevis m/urtete og appelsinjuice, knasket C-vitaminer og slappet av. Smertene forsvant og jeg dro til Berlin i topp form - trodde jeg...

Første konsert gikk kjempebra. Det var masse folk, god lyd og generelt topp stemning. Men da jeg etter konserten satt meg utenfor og tok en øl med Siljes kompis fra Fillipinene(!) begynte plutselig stemmen å svinne bort. Da jeg våknet neste morgen var stemmen fullstendig borte og tross iherdige forsøk på å få den tilbake (jeg nevner i fleng: kommunikasjon v/hjelp av penn og papir, rød solhatt-spray, panthenol-talbletter, sove hele dagen på neonrommet mitt(!) kun avbrutt av timesvise alarmer som skulle minne meg på å ta tablettene og sprayen, samt grundig kropps- og stemmeoppvarming) var stemmeleiet mitt begrenset til en knapp oktav og jeg sang derfor bare noen toner her og der i tillegg til å spille instrumentene mine. Det var helt utrolig trist å sitte på en scene uten å kunne synge, og enda verre å ikke kunne kommunisere med folk. Grøss... Det er bare å konstatere: Jeg er en sopp uten stemmen min.

Honey, I'm home

Etter halvannet års stillhet oppdaget jeg at det begynte å krible i blogge-fingrene igjen. Kan det være dette valget jeg har gjort med å holde meg unna Facebook, men at jeg som alle andre har et aldri så lite ekshibisjonistisk gen? Muligens... Nå kaster jeg inn håndkleet til Blogger, men i tilfelle dere skulle lure holder jeg fortsatt fast ved min stahet angående fjesboka. Ja, jeg synes det tar for lang tid. Noen fortalt meg en gang at å ha Facebook-side var som å ha 9-16 jobb!

Siden sist:

• Fortsatt forelsket i en og samme Tord. Vi har siden 2006 flyttet sammen i "min leilighet" på Olaf Ryes plass, pusser opp (Vi har i følge Kaja utviklet vår egen stil som er "chic og litt crazy"(!?), spiller brettspill, reiser minst en tur i halvåret (se siste punkt) og er seriefreaks (se neste punkt).


• Følger per dags dato med på Sopranos (Tidenes TV-serie! "Just when I thought I was out, they pulled me back in."), Heroes (Artig serie om vanlige mennesker som oppdager at de har superkrefter. Serien har for øyelbikket sommerferie), Lost (Klassisk "hjelp!-vi-kræsja-på-en-øy-sammensurium" som tross billige cliff-hanger-triks er faen så artig. Serien har for øyelbikket sommerferie) og Prison Break (Klassisk "vi-rømte-fra-fengselet-var-på-rømmen-en-sesong-har-nå-blitt-satt-i-et-nytt-fengsel-en-sesong-og-har-nå-rømt-herfra-greie", men også jævla artig. Serien har for øyelbikket sommerferie) uten å ha TV-tilkobling...


• Gjennomført studium i administrasjon og ledelse på norges høyeste musikkskole og ikke hoppet ut et av vinduene.


• Fått ny jobb som daglig leder for AKKS Oslo. Som mine venner sier: "Denne jobben ble lagd med tanke på deg, og alle andre som har drevet AKKS i 25 år har bare gjort det i påvente i at du skulle bli klar til å ta over". I så fall har de gjort en jævlig bra jobb. I love AKKS!


• Vært på reisefot. Tord og jeg reiser en tur i halvåret og har så langt vært i Italia (Roma og Amalfi. Anbefales!), Portugal (Lisboa anbefales ikke nødvendigvis, men vi bodde i et magisk gammelt kloster ute ved havet som var omgjort til tidenes lekreste hotell med frokost rett fra høna i bakgården. Mmm...), Marokko (Møtte en skummel kamel (se bilde under) og subbet rundt i THE castle in the sand), Japan (Møtte en kvinnelig japansk dverg som snakka norsk. Sitat: "Dødskult!") og Spania (2nd home sweet 2nd home). Har også spilt konserter i et gammelt fort på Zanzibar, en "grotte" i Tokyo, et hjemmesnekra amfi i Berlin og under en demning i Eikerapen (spillestedene kan klikkes på).


• Endelig kommet over leseangsten jeg fikk da jeg litt for ung leste Grete Randsborg Jensegs "Alltid naken" (red. anm.: alt for skummel og virkelig bok om voldtekt) og begynt å sluke bøker slik jeg gjorde på barneskolen.


• Blitt tante til verdens mest veloppdragne jente som heter Kathrine, Katja, Katapjuska og/eller Katie og som etter planen skal snakke tre språk innen fylte fire. Klinger Tante Tara bra, eller klinger Tante Tara bra?