Morna, Oslo

Som dere sannsynligvis har fått med dere har jeg gjort noe som mange visstnok synes er kult og andre i klartekst har fortalt meg at de synes er ganske så ute. La meg forklare.

Jeg har noen ganger tenkt at jeg driver og følger en eller annen plan jeg la allerede som tenåring uten noen risker eller avstikkere. Det rasjonelle, det trygge. Noen vil kanskje si at en musikkutdannelse da ikke er det logiske førstevalget. Men neida, joda. Og nå høres det kanskje ut som jeg har meldt meg på den romraketten som flyr én vei til Mars og aldri kommer tilbake (Har du lest om det der? Helt sjukt! Drikke sitt eget piss, skal de. Blant annet). Men hvis jeg overdriver litt slik jeg bruker å gjøre er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Vesterålen, ganske så folketomt og sinnsvakt nydelig. Men hvorfor i all verden skulle jeg nå flytte hit når jeg hadde så mye på gang i Oslo? Vel, nettopp derfor.

Jeg elsker mye ved Oslo og blant annet mange av de folka som bor i den. Men plutselig sa det stopp. Nok møter og stress. Jeg ville ha en pause, time ut, senke skuldrene, puste og flytte fokuset. Så i august pakket vi bilen og kjørte 1410 kilometer rett nord, nærmere bestemt til Rødsand. Morna, Oslo! Noen ville kanskje kalle det virkelighetens Himmelblå? Jeg så aldri den farsotten selv om jeg har spilt låta tusenvis av ganger med Anne Marie Almedal. Men det kan se ut som jeg får litt tid fremover, så da går det kanskje an å skvise det inn i timeplanen.

Så her sitter nå vi da. Og her på den røde stranda finner du sånn cirka følgende:

• 15 hus (har ikke telt, men noe sånt)
• flere sauer enn folk
• et stort fjell som begynner i hagen vår og går 611 meter rett til værs

Ja, også hytta vår da som nå skal være vårt hjem det neste året. Så, hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med? Stay tuned for neste episode av Tara bretter ut livet sitt til de som vil høre etter.

PS: bildet er fra nedrigg på festivalen Bøgrend Autofest i Vinje som jeg har vært med å arrangere de tre siste årene. Det har altså ingenting med Vesterålen å gjøre, men savner Bøgrend litt en gang i blant - også passa det jo budskapet ganske så godt.