There goes the sun

Jeg fikk akkurat nyss i at jeg har sett sola for siste gang i år. Og det uten at jeg en gang fikk det med meg på forhånd. Hadde jeg visst dette hadde jeg jo vært ute hele dagen, slukt og slikket de siste timene og minuttene med sol.

Men nå er det altså to måneder til vi sees igjen. To måneder med elleville soloppganger og solnedganger - uten at sola viser seg. Snakk om lureri. Og noen ganger: bare mørke. Når skyene skygger for de få strålene som vitner om at sola fortsatt finnes - men ikke har tenkt å vise seg på enda en god stund. Svarte morgener og kvelder, Stearinlys, telys, kubbelys, kubber på peisen. Og rødvin og gløgg. Men vi skal nok kose oss glugg i hjel, vi. Jada, det går nok bra.

Men når den kommer tilbake - sola, altså - skal jeg spille "Here comes the sun", spise solboller og gjør salutation's to the sun (det er yoga, hvis du lurte) dagen lang.

Jeg begynner likesågodt med en gang:



George Harrison + Paul Simon. Kan det bli bedre? Neppe. Gard mener forresten at George Harrison er den beste beatlen. Jeg kan stå i fare for å begynne å mene det samme. What's not to like about a (musical) guru who loves gardening?