Jeg har vært fan av Poirot så lenge jeg kan huske, men da jeg først begynte å smugkikke på det som senere skulle bli min favoritt-belgier på barneskolen var jeg faktisk mest redd for Poirot selv. Den barten, altså. Aldri et hårstrå feil, glinsende og fryktinngytende. I den første episoden jeg så var det forresten også noen greier med en rød og hjerteformet konfekteske og det hjalp jo ikke det grann.
Siden har det vært mange menn (og noen kvinner) i mitt liv med bart. "Snurrebartemannen" i Kristiansand - han som brukte å gå fremst i toget som Neptun på Vannfestivalen. Også lurer jeg på om han drev den gamle fotobutikken på torvet. Synes i alle fall å huske at jeg brukte å se ham der mistenkelig ofte. Gudfaren, Stalin, Che, Chaplin, Dalí, Einstein, Kahlo (endelig en jente!), Gandhi, Gable (altså Clark), Supermario, Kaptein Sabeltann, Zappa. Min kjære! Ja, også pappa da. Men han har jo skjegg også. Det brukte faktisk å komme kids bort til oss da jeg var liten og spørre om han var julenissen! Mindre kult da, veldig kult nå.
Og nå er det altså november og movember, og hvem vet ikke hva. Men hva skal vi damer gjøre? Vi kunne jo frekksempel hatt en bart nedentil, en såkalt underbart. Men det er kanskje ikke så mange som hadde sett det. Jeg støtter kreftsaken og har mistet og nesten mistet noen av de viktigste folka i livet mitt til kreft. Så siden ingen vil se meg med bart - eller får se noen underbart - får jeg heller skrive om det, spre det glade bartebudskap og bære min rosa refleks-sløyfe med stolthet så den lyser opp vinternatta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar