Roy sender stafettpinnen

1. Den første låta som du kan huske å ha hørt/likt?
Det første jeg noen sinne hørte var Andreas Vollenweider et par timer etter jeg ble bragt til denne verden julaften 1983. Jeg vet ikke om jeg likte det så godt, men det later til at det har preget meg mer enn jeg trodde..

2. Ditt første musikalske idol?
Forelska meg vel i Mariah Carey og Chopin omtrent samtidig!?

3. Din første musikkposter på veggen?
Take That.

4. Din første musikk-kassett?
May-Britt Andersens "Folk er rare 2".

5. Din første LP?
Knutsen og Ludvigsens "Lakrislåter". Genialt cover!

6. Din første CD?
En brukt CD pappa kjøpte i Arendal: "Grammy Nominees 1996". Husker det var stort.

7. Din første musikk DVD?
Her stiller jeg skralt. Tror den eneste jeg eier er en av meg selv på Dølajazz. Halvveis pinlig.. Ønsker meg Heartworn Highways!

8. Din beste musikkopplevelse?
Pappa som ligger i senga mi og spiller Jethro Tull. Neste mann som gjør det (og ikke er min far) får en stk Tara myk som smør. Det er et eller annet veldig spesielt m/meg og Jethro Tull!

9. Ditt favoritt band/artist?
Jeg forvandler elegant spørsmålet til beste låt: James Taylor: Something in the way she moves

10. Kuleste plate-cover?



Nederlandsk elektronika. Kjøpte nesten plata pga coveret. Genial fargesammensetning av den überkule tapeten og dressene. Også er det fedrene deres!

11. Hva ble spilt på stereo'n når du debuterte seksuelt?
Det var pisse stille, men det kunne ha vært Hendrix.

12. Hvilken musiker ville du ha hatt sex med?
Beck. Han er sikkert ikke så høy på verken lest eller pære, også har han fin nese (heh).

13. Hvilken artist ville du ikke ha møtt i en mørk bakgate?
Cohen. Han har så mørk stemme at bare en lyd ville skremt vettet av meg.

14. Din første konsert?
Hm.. Sikkert mamma og pappa med Strengefolket på Nattergalen. Brukte å sove oppi instrumentbagen til pappa når jeg var lita!

15. Din beste konsertopplevelse?
Farmers Market på Christiansand String Swing Festival i 2000. I et gammeldags sirkustelt ute på festninga lå Silje og jeg på hver vår benk og skrattlo. Hva var denne musikken vi aldri hadde hørt makan til? Pepsodentisk speed-balkan boogie!

16. Din verste konsertopplevelse?
Jeg tør ikke si det.. Tenk hvis de får vite det!

17. Hvilken artist/band/låt er du mest flau over å ha likt?
Jeg hiver meg på Roy der: Jeg har da alltid hatt god musikksmak! Kan t.o.m. stå for Mariah Carey: Hun har fortsatt én bra låt!

18. Hvilken låt måtte ha vært med i soundtracket til filmen om ditt liv?
"Folk er rare" for min forunderlige barndom. PJ Harveys "Dress" for skrik og dansing på kjøkkenbenker i ungdommen. Becks "Sea Change" for voksenkalaset. Og "Ting som virker" med Hiorthøy når jeg sitter i gyngestolen.

19. Beste vorspiel-album?
Becks Midnite Vultures.

20. Beste nachspiel-album?
Bonnie Prince Billy - Then I See a Darkness.

Planla å sende pinnen videret til Ole-Marius, men så plukket han den opp selv - ingenstedsfra! Kanskje min faste leser Mary K?

S.Å.S.

(slutt å spytte)


Jeg har i det siste blitt bevisst på at jeg spytter uforholdsmessig mye. (Beklager hvis det høres ekkelt ut, men jeg trodde ikke dette var en kontaktannonse..) Jeg husker min bror kommenterte det en gang i tenårene mine og ba meg slutte m/det fordi det var så lite feminint, men det ga meg jo bare blod på tann.. Og så - i en alder av 22 bestemmer jeg meg for å ta et oppgjør. Kanskje jeg endelig har blitt voksen eller no?

MOTIVASJON:
- Det ser ikke fint ut
- Man blir tørr i kjeften
- Bakken blir klissete

MEN HVA ER EGENTLIG SPYTT?

I løpet av 1 døgn skilles det ut og svelges fra 0.7-1.5 liter spytt. Dette lages av 3 par store spyttkjertler, og mange små kjertler i slimhinnen. Det består av 99.4% vann. Øvrige 0.6 % er en blanding av ca. 300 ulike stoffer.(Plasmaceller, antistoffer, lysozymer, lactoferrin, salivaperoxidase, histatiner etc. Wow. Fancy..)

Spyttet er en av kroppens første forsvarslinjer mot omverdenen. Det beskytter oss mot bakterier, sopp og virusinfeksjoner.

Spyttet
- skyller og beskytter tennene og slimhinnen (hurra)
- letter svelging og regulerer munnens pH (5,5?)
- hemmer visse bakterier
- beskytter mot karies (tannråte altså)
- oppløser og formidler smaksstoffer (hm.. mm..)
- trengs for å kunne snakke uanstrengt(bekvemt. nei, du sier ikke det?)
- gjør det behageligere å benytte tannproteser (så hyggelig å vite!)
- er viktig for livskvaliteten (haha. jeg ler)

Jommen sa jeg svint. Kanskje jeg skal begynne å drikke regnvann også?

Hva har disse to til felles?

I går var jeg på Charlie´s og plutselig innså jeg at det ikke var noen der jeg synes var - eh - spesielt "smelt". Så hva liker jeg? Drømmemannen er - - høy, tynn, lange tynne hender, karakter og STOR NESE. Av en eller annen underlig grunn synes jeg nemlig store neser er helt utrolig sexy! Her kommer en muligens ekkel tanke: min bror har stor nese.. Jaja, man må jo plukke opp skjønnhetsidealene sine et eller annet sted..? Det sies jo da også at menn m/store neser er gode elskere. Moahaha. Men alt nesesnakk til side betyr jo ikke det at jeg noen sinne har vært eller komme til å være sammen m/en en sånn utseende fyr - siden det jeg egentlig faller for er: snille og trofaste folk som brenner for noe. Men jeg fant ut noe fint da: Det finnes diskusjonsforumer for sånne som meg. Herregud..

En rød tomat

Min mor kan ikke forstå hvorfor jeg liker å være fyllesyk. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg liker å rødme.

I går rødmet noen pga meg og jeg har tenkt på det siden. Hva er denne rødmen?

"Rødmen skyldes, at der sendes mere blod til hudens overflade når blodårene udvider sig p.g.a. dine følelser. Det gør dig rød i hovedet. Når det sker fortsætter temperaturen med at stige i området."

eller som Darwin kalte det: "the most peculiar and most human of all expressions"

Det er da helt strålende! Også hører jeg at folk driver å operer seg!? Man føler seg jo så skummelt levende, og jeg vil da gjerne se hvis jeg har evnen til å gjøre deg til en rød tomat!

Historien om den jinxa tøffelen

Du vet slike ting man ikke tror på? Man tror ikke at ansiktet stivner i grimasen hvis vinden blåser feil vei. Man tror ikke at tyggisene samler seg rundt hjertet og klemmer til det siste hjerteslaget dør ut - inntil det motsatte er bevist.

Åslaug og jeg må snart gi slipp på vår mistro hva gjelder et forskningsprosjekt vi har frontet de siste par årene: Dette er historien om en tøffel. Man bruker mange uker på å strikke en tøffel som ser ut som den kunne romme en elefants fot, man tover den, man har gjort et stort lite arbeid for noen man er glad i. Man tenker at alt er i skjønneste orden. En tøffel kan da ikke skade? Jeg innrømmer at første gang var jeg på litt gyngende grunn, men andre gang følte jeg meg trygg som et fjell. Likevel: tøffelen forårsaker alltid slutten, den store skinnende "The End".

Jeg ser at det skjer gang på gang, men nekter å tro det. Det må da kunne forklares rasjonellt? Hva gjør denne tøffelen? Forårsaker den etableringsangst? Forgubbingspanikk? Kuldesavn? Lenge leve tøffelen. Man må jo konfrontere sine verste frykter noen ganger!

Snuskerusk i lommeboka?

Jeg trenger hjelp.

I disse vårtidene (det er bare 11.januar, men når all snøen forsvinner iløpet av ei natt og jeg allerede har sett krokusene lure i gresset da kaller jeg det vår) driver mennesker som meg å forsøke å legge grunnlaget for hva vi skal gjøre om et halvt år: Vi booker. Første steg blir jo hvor. Og hvor passer jeg inn? Jeg tror nemlig ikke jeg riktig har forstått hvilken sjanger jeg hører hjemme i. Derfor ber jeg nå om deres hjelp.

Hvilken sjanger vil du plassere Tara i? Vise? Pop? For øyeblikket heter den "overraskende eksperimentell pop".
Hvilken sjanger vil du plassere Picidae i? Vise? Jazz? For øyeblikket heter den "barnslig renessansemusikk for voksne".
Hvilken sjanger vil du plassere Whispe Wool i? Jazz? Pop? For øyeblikket heter den "fripop".

Det er lov m/enkle standardbåser som pop, rock, jazz og vise eller heilt galne ting som "vise m/snuskerusk i lommeboka" (Hvem er jeg?)

Hjelp meg.

Jesus, Bombay og en liten genistrek

Det er en lei sirkel dette her. Jeg gidder ikke skrive hvis ingen legger igjen kommentarer, og dere gidder ikke legge igjen kommentarer hvis ikke jeg skriver ofte nok. Så kan man jo begynne og spørre hvorfor jeg skriver i det hele tatt? Er det noen som leser dette? Men det virker det jo som det faktisk er. Ja. Jeg får visst begynne m/meg selv.



Jula. Jeg tenkte den skulle bli så knakende fin og gledet meg som det lille jesusbarnet jeg er! Så kom den, jeg tok et steg innenfor mitt barndomshjem, og plutselig var det ikke like magisk som jeg hadde planlagt. Riktignok mistet vi noen av våre hemninger etter nok champagne. Da ble plutselig alle lesbiske: Desmond Tutu og den nye kvinnelige stastministeren av ... ja. 2. juledag møttes så hele venninnegjengen for det årlige jentevorspielet, og ALLE var nedfor. ALLE hadde samme opplevelse. ALLE ... Nei, okei, kanskje en hadde unnslippet, og etter hun hadde klart å lure litt Bombay Saphire (jeg merker meg at til nå er det alkohol som tilsynelatende har reddet hele jula) ble alt litt bedre.

Så - gjorde jeg det lureste jeg noen sinne har gjort. Du vet hvordan jula går? Julaften: hyggelig, 1. juledag: reparere og spise rester, kanskje noen julebesøk, 2. juledag: rester og fester, 3. juledag og utover: det hele begynner i grunnen å bli litt kjedelig. Genistreken: Min bofelle Eirik og kjæresten hans Tale startet i fjor en tradisjon m/å dra til Warsawa i romjulen: bo og spise bra og billig. Regelen: Man flytter seg en time østover for hvert år. I år gikk turen til Vilnius, og jeg og Stefan ble invitert med. Byen har gjennomgått en magisk transformasjon de siste 15 årene og fremstår som vakker, historisk og interessant - med mindre du går til "nybyen" som egentlig ligner mest på et fabrikkområde.. Vi bodde i den eldste gata i den eldste bydelen, i hver vår pene og billige leilighet, og spiste god mat til alle måltider. Vi ble snobber på pannekaker, nøt vinen og dasket på den største av alle trommer hva gjelder nyttårsmiddagen hvilket resulterer i at jeg føler meg litt som en oppfetet gris i skrivende stund.

Også begynner det nye året. Forsetter? Kanskje blogge litt oftere.

I wanna be a snail

Etter først å ha vært ego i to måneder skal jeg nå gå fordufte fra jordens overflate i to uker. Jeg kommer til gjenoppstå fredag 11. november i Oslo. Allverden (du og du og du) er hjertelig invitert til å delta i høsten drikkekalas i Oslo. Mariken kommer fra vildeste, galneste nordnorge hvor hun har veivet med performanceteatervingene sine i noen måneder og jeg kommer fra Trondheim hvor jeg har spilt fingrene blå og grønne.


Etter Louis sin lile sykkelblogg oppjusterer jeg herved blogging til bønnestatus: Kjære Blogg den allmektige (også kjent som den to-hodede trollet Ronny og Erlend) Jeg vil at følgende skal skje mens jeg er borte:


..og den skal ligge som et vakkert, hvitt, rent og pent teppe over alle byens tak og veier.

The best of

Jeg må lære fra mine venner. Inkluderer herved posten


* T A R A L Y T T E R T I L *

1. The Best of Communism. En liten samleplate jeg fikk at Tony Wahlberg (fantastisk flink historieforteller og gammel familievenn som jeg skal gjøre en eventyrforestilling, Piken m/fyrstikkene, m/i Desember) m/masse fin korpsmusikk og diverse mer eller mindre vittige versjoner av Internasjonalen, samt andre røde hits.

2. Just West Coast - Microtonal music (Les videre selv om du ikke er musikkgeek. Jeg lover å gjøre det litt vittig - Jeg skal i alle fall prøve) for guitar & harpe av John Cage, Lou Harrison, Lamonte Young og Harry Partch´s Barstow. Mikrotonal musikk vil si at man forsøker å snike inn en tone mellom tangentene på et piano. Her finnes flere fremgangsmåter for de som ønsker å forske: Skli fra en tone til den neste og nærmeste, stopp midt i mellom. Drikk deg dritings og forsøk å syng internasjonal baklengs mens du står på et bein. Dra til Egypt, kjøp en quanuun og lek m/klaffene. Mikrotonal musikk høres altså mistenkelig surt ut, men gid så fint det kan bli hvis riktig mann eller kvinne tar i stoffet. Denne gangen: John Cage. Han er jo allerede en aldri så liten helt. Jeg husker da jeg hørte ham første gang i bevisst tilstand på videregående. Vi fikk et stykke på eksamen og hver gang jeg hørte stykket måtte jeg høye vellydsslyder, ja også i klasserommet.


Fakta er at jeg lytter ganske litt til musikk om dagen. Jeg føler liksom ikke jeg har tid til det. Det er jo her jeg selvfølgelig tar helt feil. Selvsagt har jeg tid til det, men jeg prioriterer det ikke. Noen kan mene dette er dumt, men nå om dagen har jeg så mye å gjøre at når alt kommer til alt rekker jeg ikke en gang halvparten av det jeg burde gjøre og da har jeg ikke en gang rukket å tenke på å hive en plate i spilleren. Men nå hører jeg altså på litt kommunistmusikk.

Jeg har den reneste samvittighet i hele verden. Jeg er et nytt ark uten så mye som et fingeravtrykk.

I går stjal jeg en sykkel. Hva er det blitt av meg? Hvordan kunne jeg gjøre mot andre som noen har gjort mot meg, og muligens forårsake enda en syklomanisk person?

Det verste var vel muligens å stjele den fra utenfor Shalam? Selve ordet "shalam" betyr jo å være hel, trygg, frisk og ha fred. Jeg kan da ikke være riktig frisk? Religiøs? Neppe. Resonnemnetet går noe sånn som dette: jeg har sett etter en arvtager til min gamle trillende venn i nærmere to uker allerede. Jeg har tittet på nye, såvel som gamle sykler og ikke funnet noe. I går fant jeg endelig et vrak av en gammel, rød sykkel utenfor Shalam. Den manglet sete, en av spilene på bakhjulet var teipet fast (rundt hele hjulet, som en enorm bleie) og bakhjulet i seg selv hang ikke fast. Sykkelen hadde rett og slett en skrue løs. Likevel synes jeg den var litt søt og stusselig der den stod, og jeg hadde store intensjoner om å kjøpe den. Kjøpet ble utsatt til i dag, men da jeg gikk forbi noen timer senere stod sykkelen der fortsatt - alene og ulåst. Den andre bruktbutikken i byen, Natvig, har en veldig grei greie på det at når de tror de ikke får solgt noe setter de det på gata og så får folk plukka m/seg det de måtte ønske. Det blir litt sånn som i Amsterdam hvor folk setter ting de ikke vil ha på gata. Er du nyinnflyttet og uten møbler er det bare å ta seg en kjøretur! Mitt resonnement var altså at det samme var opplegget her. Det stod ikke noe skilt, men det var da ganske innelysende? Jeg kunne ta en annens sykkel, og det var helt greit.

Så kom samvittigheten - etter Åslaug (Ja, jeg gjorde faktisk en annen medskyldig) og jeg hadde fjernet den fra fredefulle Shalam, båret den hjem og parkert den i vår egen bakgård - da kom samvittigheten. Jeg spurte Åslaug, jeg spurte pappa, jeg spurte Eirik, jeg spurte Ronny og jeg spurte Stefan: Var dette riktig? Litt forksjellige vinklinger hadde de nå på det, men jevnt over mente de at jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg hadde alt mitt på det rene.

Klokka 8:35 i dag morges banket jeg på glassdøren til Shalam. Den søte mannen åpnet ikke på en time enda, men han slapp meg inn og smilte når han hørte hva slags bud jeg kom med. Jeg fikk sykkelen for 30 kroner og en kurv på kjøpet. Ærlighet lønner seg visst. Fanden heller.

Sykkelgråt

Ja, så nå har den altså forsvunnet nok en gang. Hva er det m/folk som stjeler sykler? Det blir jo omtrent som å stjele et barn! Men disse morgenene er like sikre gjengangere som sommer, skrubbsår og årets quartsexere: du kommer ut døren, du ser deg til høyre, du ser deg til venstre: ingen sykkel. Du tenker deg om: har jeg satt den igjen på skolen? på butikken? på Charlie's? Du er treg - veldig treg, men innser til slutt at nei, noen har faktisk stjålet den. Så står du der noen sekunder og synes synd på deg selv inntil du innser at det ikke faktisk er så mye annet å gjøre enn å ta beina fatt. Jeg blir litt lei meg da. Er det lov? Jeg har nemlig en bang anelse om at den ikke kommer til å komme tilbake denne gangen. Derfor skal skal jeg nå sette meg i et plommetre og forsøke å ikke tenke. Jeg er desverre ikke buddha eller mamma, så jeg kommer nok til å tenke masse - men forhåpentligvis ikke på sykler og heller ikke på den skumle drømmen jeg hadde i natt. Jeg drømte om det hemmelige rommet på loftet. Hva skjuler seg der? Jeg vet og vil ikke vite.

Engler spiser allioli

Får jeg lov til å introdusere dere for det nestbeste jeg vet?

ALLIOLI

Det er hvitt, det smaker herlig hvitløk og du spiser ikke et måltid ved middelhavet uten å forsyne deg grådig av det. Forrige helg hadde jeg det fantastisk fint. Jeg var i Oslo, glemte nesten helt å spise der jeg svevde på luft og kjærlighet, men når jeg spiste spiste jeg meget godt. For første gang i mitt liv beit jeg meg merke i hvordan kaffeen var brent (den var italienskbrent og meget underlig!), jeg spiste masse chevre og enda mer brie som var pent dandert på godt brød m/tjokke lag av allioli. Ja, nemlig, der var vi igjen.

Allioli har jeg nemlig spist en god del av i livet mitt nede på den lille øya mi i Spania. Men det har liksom begrenset seg til bespisning ved Middelhavet, for alliolien jeg har fått servert andre steder har alltid vært det jeg ikke trodde den skulle være: majones med hvitløk. Og som den snobben jeg er synes jeg selvfølgelig at det rett og slett ikke er like godt. Jeg synes å huske at noen en gang hvisket meg i øret at ordentlig allioli egentlig ikke skulle innehold egg, men jeg skal ærllig innrømme det selv: hvordan i all verden blir alliolien tjokk hvis du ikke har stivelse à la egg? Men nå fikk jeg det jo jommen servert i Norge og: alliolien jeg spiste i helgen var nemlig ikke gul som en eggeplomme, men tjokk og god og hvit. Jeg diskuterte dette meget med min utkårede (ja, der fikk jeg jeg jommen sneket det inn det beste jeg også!) og da jeg kom hjem søkte jeg meg inn i verdensveven og fant ut følgende:

Fransk AIOLI kommer fra det provensalske aiet ("garlic") og oli ("oil"), uttales [aj'oli], og er en kald saus laget av hvitløk, egg, syre (sitronsaft eller eddik) og olivenolje, altså strengt tatt en hvitløksmajones. Dette er typen som er mest kjent, enkelst å lage og bokstavelig talt ligger på alles lepper om dagen.

Den jeg kjenner best og som også er den beste og vanskeligste og lage er den catalanske varianten ALLIOLI. Allioli er rett og slett catalansk for hvitløk og olje, uttales ah-yee-oh-lee, og er en tjukk saus laget av, ja nettop, hvitløk og olje og kanskje litt salt. Nada egg altså. Jeg klarer ikke dy meg: Jeg må gi dere litt kjøtt beinet:

"The first apparent mention of anything resembling allioli is in the
writings of Pliny the Elder (A.D. 23-79), who was a Roman procurator
in Tarragona, on the Catalan coast, for a year and writes that when
garlic is "beaten up in oil and vinegar it swells up in foam to a
surprising size." There is no doubt in my mind that mayonnaise was an
evolutionary development from allioli.

Unlike the aïoli of Provence and the aillade of Languedoc, the true
Catalan allioli is made without eggs, using only garlic, olive oil,
and salt. The garlic is placed in a mortar with salt and pounded until
completely mashed and smooth. Then olive oil is slowly drizzled in,
almost drop by drop, as the continued pounding incorporates the oil
into an emulsion with the garlic. This is quite an undertaking, and I
wish Colman Andrews had written his classic Catalan Cuisine before I
slaved away trying to make the authentic allioli. He confirms that
this is very hard to do and tells us that "the region's most famous
chefs openly admit that they can't get the damn thing to work."


Aldri et måltid uten et oppslagsverk på bordet - ja, også allioli da.

Jeg er en fujifugl!

Jeg husker jeg komponerte tidenes melding da jeg kom inn på konsen. Jeg var ikke bare glad, jeg var en fujifugl! Nå er jeg nok en gang blitt bitt av dette underlige syndromet: Det gir utslag i et kontinuerlig smil som noen ganger oppløses i plutselige knis, det forårsaker geléknær som gjør at man tidvis sklir ned på gulvet og må holde fast til stolen for ikke å falle om kull, og spente små tippetuetær som nesten ikke kan stå stille!

For å gi meg selv noe å gjøre har jeg i dag flyttet en hel leilighet og planlegger nå å legge ut på svømmetur. Det er blitt høst så det knaser når du går, men det har da aldri stoppet meg før? Jeg skal bade til desember!

Påstand: Jeg har en veldig spesiell latter. Jeg ler høyt. Jeg ler mye.

Spørsmål: Men hva ler jeg av?

Jeg har funnet en sjelefrende. Vi blir nok aldri kjent og ikke er det særlig viktig for meg heller, selv om det jo sikkert hadde vært et meget hyggelig bekjenteskap, men altså: Jeg gir dere Wes Anderson. For en fyr. Han treffer humorspikeren min mitt på hodet - med bind for øynene. Det er morsomt. Det er absurd. Og det gjør det enda morsommere.

Hva så jeg? Jo, først gikk jeg blind og blåøyd og så "Life-Aquatic" (på norsk så fengende oversatt til "Livet under vann med Steve Zissou"!? Herregud så lite schwoung det er over det!) og der falt noen brikker på plass. Så kom "The Royal Tenenbaums" dumpende ned i fanget mitt. Det var en av disse kveldene Silje og jeg hadde gnurt henholdvis rosa og grønn gugge utover ansiktene våre og lekte at vi var ordentlige jentejenter, og jeg skal ærlig innrømme med en gang at siden jeg i all min jentetehet ikke koblet Wes Anderson til denne filmen som blant annet hadde Ben Stiller på rollelisten var jeg nokså kritisk, ja kanskje til og med likegyldig? Men så kommer de dansende: Bill Murray (Åh. Ja. Lost in Translation) og Owen Wilson (Hvordan er det mulig å være så kjekk og genial samtidig?!) Fint altså.

Konklusjon:



Humor + absurd

Jeg fikk tidenes kompliment på byen: "Du har byens fineste latter" Jeg må forsøke å se noen flere. Jeg skal le mer. Høyere. Ja, sunt er det jo og. Jeg har planer om å få masse (ja, virkelig masse) smilerynker.

Jeg følger herved min venn Auduns gode ide: en fylleblogg. Kan dere tilgi meg denne ene gang? Siden jeg nå legger alle kortene på bordet ang. min tilstand ser jeg gjerne at jeg unnskyldes en hver usammenheng.

Sist jeg var skikkelig borti natta vrikket jeg ankelen. For første gang i mitt liv kunne jeg ikke huske NOE. Nå kan jeg huske alt. Jeg har vært komplett anstendig. Jeg har arrangert jobbmiddag rundt et langt, langt langbord, drukket rød vin og øl i fullstendig feil rekkefølge og spilte feil musikk til akkurat riktig tidspunkt. Jeg har vært decent fra ende til annen og har derfor endt opp på mitt vakre, nye, ubesudlede loftsrom (Ja, jeg har flyttet! Ja, jeg bor i verdens vakreste leilighet! Og ja, du er aldri så velkommen!) Planen funker som fjell skal funke: man klatrer opp og kommer aldri ned igjen:

Jeg har ikke møtt dverger, jeg har ikke møtt flamongoer. Jeg har møtt en mann noen mener er homofil, jeg har møtt et homofilt par som mener alle er homofile (ingen sammenheng, de har bare litt vibber) og jeg har møtt en meget kjekk og hyggelig gutt som kunne vært homofil, men som kunne fortelle meg at han holdt på å wheele og deale m/en dame (ikke at det alltid betyr all verdens) som ingen andre enn han så at var den flotteste i hele verden (Greit.. Jeg måtte presse det ut av ham. Jævla pingle). "Jo, takk. Det samme", kunne jeg da si.

Vel, ikke vet jeg, men jeg er nå i alle fall über-perle-lykkelig, klasker m/beina i hytt og gevær og lurer på hvor neste fot skal plasseres. Det ser ut som jeg skal til Stavanger. Hører de har golfbaner der. Bestemor tok 18 hull i dag. For noen gener jeg har.

Hello, my name is Oli!

For those of you who werent so lucky as too receive a card with a live & kicking senorita from me on my recent trip to Spain I will now retell in a short and sketch-like way:

I tried to do as little as possible. This was

1. my "find myself trip"
2. my "stop falling asleep in the middle of an amazing film just because you haven´t had enough sleep the last half year trip"
3. and obviously my "clean my system as if there was no tomorrow": I didn´t drink coffee, I didn´t drink tea, I didn´t drink alcohole & I didn´t smoke (some might argue me taking points for the last one?)

I did on the other hand encounter three quite astonoshing things

1. a fiesty jellyfish (in spanish known as a medusa!) who left me with a wacky tattoo-like aom-like symbol on my upper arm
2. a beautiful flamenco guitarist with sharp corner-teeth
3. and - brace yourself - italian oli, a man who just happened to be an international dwarf pornostar!?

Tune in later for more of Tara´s exciting adventures!

Barndommen stod i døra

Jeg har vrikka ankelen noe helt inni granskauen. Jeg var på hyttetur til sørlandsidyllen Fie, jeg drakk alt for meget som om jeg skulle vært en liten sjel m/mange ting å glemme (hvilket jeg ikke trodde jeg hadde), jeg spiste god mat og snakket (etterhvert snøvlet) m/hyggelige mennesker og på vei tilbake til sengen var terrenget plutselig veldig ulendt og når jeg våknet kunne jeg ikke gå.

Jeg innkaller derfor alle hyggelige mennesker til sykebesøk. I går hadde jeg tre: av den første fikk jeg kanelisvingene, med den andre så jeg Futurama (jeg tror jeg liker Futurama veldig godt. Tror), den tredje bar meg rundt og spilte koselig americana, og så kom Åslaug hjem m/peoner. Men nå altså: ny dag. Jeg tror jeg er litt bortskjemt, men jeg forventer faktisk noen aldri så små, hyggelig besøk i dag også, men i mellomtiden kan jeg da ha det hyggelig på egenhånd? Høre på koselig americana og overveie om det kanskje er på tide å forsøke å gå litt?

I dag når jeg våknet var jeg tom innvendig. Det var særs ubehagelig, men det er en av disse tingene som bare skjer en gang i blant.

For å forsøke å fylle tomheten m/noe annet en blod & gørr har jeg stått på bånn pine i hele dag: Jeg har klippet mitt eget hår (det er nesten rett), jeg har vært kørdame, jeg har gått m/den nye hettergenseren min trukket langt ned i pannen (jeg elsker hettegenseren min), jeg har forsøkt å spille pop, jeg har baka brød (bygg=stein) og jeg har forsøkt å kjøpe en kaffekanne. På lørdag skal mine foreldre feire 25-år i ekteskapets lenker, og det er i den anledning har jeg gått byen rundt og leita etter en pen kaffekanne. På snobbebutikken Annekset gjenoppdaget jeg min glede for kjøkkenduppeditter, noe som kan ha vært dråpen som begynte å fylle "mitt indre beger" (Haha. Jeg var på qui-gong kurs en gang m/en stor kubbe av en danske som snakket veldig i bilder: "Vi har alle et beger inni oss. Når vi blir født er begeret fylt, men gjennom livets løp tømmes det sakte men sikkert inntil vi dør." Poenget for dansken var at hvis man praktiserte qui-gong ville begeret begynne å fylles igjen. Ja, han så nå i alle fall ut som en kubbe.)

Vi har en sluk full av biller. Kan noen komme og hjelpe?

Jeg har fått en stafettpinne av Ronny. Endelig får også jeg smake på den olympiske ånden!

1) Hvor mange bøker eier du?
Oi. Jeg har en vinduskarm m/bøker, en sardinkasse, et par hyller hjemme hos mine foreldre og en haug halvferdige ved siden av sengen. Jeg må bare innrømme m/en gang: Jeg er sinnsykt dårlig til å lese ferdig bøker. Brukte faktisk å ha et helt bord m/halvveisbøker, men til slutt ble den dårlige samvittigheten så pressende at jeg bare måtte kutte ut bordet.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Kjøpte Maria og José(f) i bursdagsgave til Eirik. Verdens fineste liksombarnebok om Maria som har en mann boende i øret sitt. Høytlesningsbok nummer én!

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Fra perm til perm? "Oracle Night" av Paul Auster. Morsom, gode beskrivelser, fantastiske karakterer, lett likbar! Da jeg var riktig ung var jeg nemlig ikke bare lesehest, men sjøhest (de diplomene som var enda større og hadde bilde av en sjøhest. Hadde de hengende som en bord rundt hele det lille blå rommet mitt sammen med en ekte bord m/luftballonger på, og et bilde av ho gudinna jeg er oppkalt etter). Jeg leste alt jeg kom over og var spesielt glad i Dahl, og så ble jeg veslevoksen og tvang min dress-bror til å kjøpe meg "Naken alltid", en bok om ei jente som hadde blitt voldtatt. Den var så sterk at jeg sluttet å lese - og ikke bare denne boken, bøker sånn generelt! Men nå har jeg altså endelig begynt å innse at det er underholdningslitteratur slik som "Oracle" jeg liker, og se der kom leselysten snikende tilbake.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og (jeg legger til et eller) som du har lest mer enn tre ganger.
Jeg leser jo ikke bøker mer enn en gang! Jo, ok. Hver jul leser jeg "The Last Night Before Christmas", "Maria og José" leses v/vann, gjerne liggende på en vakker mage, "Lommebeat" burde leses av Juni Dahr slik at ordet "blues" fyller hele rommet, "Parfymen" får deg til å lukke øynene og lukte deg frem til mennesker, og mursteinen "Forbrytelse og straff", ja den burde faktisk bare leses.

To helt usammenhengende uttalelser:

I dag så jeg min første blodpøl.
Jeg er så jævlig glad.


Forklaring på usammenhengen:

Verden holder på å gå av skaftet. Jeg husker siste dette skjedd: Det var en uke for er par år siden da folk ble drept i skogen, og neste uke kommer en mann m/hagle tussende inn på Hell i Shellvegata. Plutselig er hele verden satt på hodet, og alle blir rare, og ingen går alene, og alle går sammen to & to, og så glemmer folk det igjen og begynner og oppføre seg normalt - inntil det skjer igjen. I går var det et knivdrama i den lille firkantede byen min. Jeg satt i paradis da plutselig en kimende telefon brøt idyllen og gjennom den kom informasjonen om at folk drev og løp rundt nedi kvadrutene og stakk hull i hverandre ned m/kniv. Også måtte de jo gjør det akkurat på de 500 meterene jeg går 5 ganger hver dag. Men greit, det var et gjengoppgjør, det har ingenting m/meg å gjøre, jeg står ikke i noen fare, så i dag bestemte jeg meg for å ta veien min tilbake. Og hva fikk jeg se: min første blodpøl. Grøss.

Likevel er jeg glad. Hvordan kan jeg være glad? Hvorfor er jeg glad. Jeg er faktisk på kanten til lykkelig. Flisa har snudd. Mulige årsaker: Jeg har gått tur til et fyr m/en fyr, jeg har bakte den perfekt brownien, jeg har blitt lest høyt for fra Mari og José, jeg har fått drømmejobben, det er sommer og det regner.