søndag 7. september 2008
En katt, takk
Etter å ha fulgt min mor til toget lørdag morgen fant jeg plutselig meg selv svinsende rundt på Oslo City. Det var fortsatt ganske tidlig, så folk hadde ikke fått spisset albuene sine og jeg kunne ikke høre barneskrik eller kjenne lukten av stress. For første gang gikk jeg gjennom hele virrvarret av et kjøpesenter og i fjerde etasje oppdaget jeg en fløy jeg aldri har sett før, og der inne i enden skimtet jeg en dyrebutikk. Diskusjonen med meg selv utspilte seg omtrent slik: "Jeg går inn!" "Hva skal jeg på en dyrebutikk, jeg som ikke har dyr?" "Du gjorde jo det da du var liten. Gikk på dyrebutikker bare for å se." Også gikk jeg i barndommen. Jeg så på 1000-vis av forskjellige fisker med rare farger, dumme slott man man plassere i fisketanken, hi-tech fiskeboller og lo-fi marsvin som ser ut som de har tidenes dårligste hairday. Og midt mellom en endeløs hundepølse med kyllingsmak og plysjmusene med raslelyd (to bestselgere på zoosupply.no), innså jeg at jeg trenger å få meg et dyr igjen snart. Helst en katt, men kanskje en gullfisk får dra nytten fram til jeg flytter en plass hvor jeg får lov til å ha katt og kan hente tilbake Beulah Sippie fra kattepensjonatet i Ravnedalsveien 16?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Jeg hadde faktisk glemt Beulah Sippie... Jeg vil også ha en katt, men får vente noen år.... Kanskje en papegøye hadde vært noe?
Oi, det var rask kommentering!
Ja, kanskje en papegøye hadde vært noe. Men da må det være litt størrelse på den. Kan ikke ha noen pinglefugl. Tror du man kan lære en papegøye å synge eller går det helst bare i snakking?
Besøkte en gang et riking-forsted til London hvor noen hadde mistet en papegøye. Den hadde formert seg m/duene i parken og nå hadde både den ene og den andre duen en liten grønn eller rød fjær her og der. Eksempel til etterfølgelse?
Haha! Det høres jo bare helt fantastisk ut. Jeg vil også ha en due med en grønn fjær. Kanskje det er et tegn på lykke?
Det at alle blogger igjen er litt merkelig, nå føler jeg at vi er noen år tilbake i tid, men vi er jo strengt tatt ikke det.
Et tegn på lykke, eller et levende bevis på at rikinger er ... ?
Jeg synes det er kjempebra at alle blogger igjen! Har ikke lyst til å gå tilbake i tid da jeg er kjempefornøyd med livet slik det er nå, men det er en veldig koselig måte å holde kontakten med kjente og ta opp igjen kontakten med folk du trodde hadde forsvunnet (altså ikke forsvunnet-forsvunnet, men mistet kontakten med).
Har lest gjennom alle bloggpostene og kommentarene mine tilbake til 2004. Jeg er gal og dere er søte.
Legg inn en kommentar