Du trodde kanskje du skulle lese et eller annet sykt personlig om meg nå? But no. Eller jo, her er en bitteliten en før jeg setter i gang med det jeg egentlig vil fortelle.
Jeg har truffet ganske få folk som heter Tara. Fram til jeg var 10 eller noe hadde jeg kanskje bare truffet ett menneske som het Tara, men jeg hørte det ble ropt på gata en gang i blant. Og hver gang jeg snudde meg var det en eller annen hund - gjerne schäfer - som kom løpende. Men, og jeg lover å komme til poenget snart:
I vår var Marianne og jeg på jentetur (visst ikke at jeg dro på slikt, men det var stor stas) til København og for første gang besøkte jeg
Louisiana. Jeg ble totalforelsket. For et bygg! For en beliggenhet! For noen utstillinger! Vi så en utstilling av Andy Warhols tidlige tegninger, et lysrom av Yayoi Kusama og masse andre fine ting. Men det som virkelig, virkelig blåste meg av banen var en Tara. En Tara, dere. Wow! Wuhu! Ka-ching!
Tara Donovan het kunstneren og det er meget mulig den flotteste utstillingen jeg noen sinne har sett. Ned en trapp tredte vi inn i en magisk verden - lagde av helt hverdagslige ting. Enorme organiske former lagd av ting både du og jeg har i kjøkkenskuffene. Skyer - ekte skyer - lagd av sugerør. Korallrev lagd av knapper. Høystakker lagd av tannpirkere. Og i det siste rommet - og nå er vi ikke på jorden lengre, men langt, langt utti outer space - denne insane vakre utenomjordiske planet-skapningen.
Utstillingen berørte meg og jeg tenker fortsatt på den en gang i blant, men bruker man det til noe? Nja, njo. Jeg kjøpte faktisk med meg utstillingsplakaten til Andy Warhol-utstillingen: en jente som Marianne mente lignet på meg(!) og den henger den dag i dag over pulten min. Og om jeg nå tenker meg litt om er det jo litt det samme her: en inspirasjon og demonstrasjon av hvor mye uttrykk det kan være i noen få streker. Eller som med Tara - hvilke fabelaktige fantasiverdener man kan lage av helt vanlige ting. Og det er jo noe å ha med seg idet denne nye uka tar fatt. God mandag!
