I wanna be a snail

Etter først å ha vært ego i to måneder skal jeg nå gå fordufte fra jordens overflate i to uker. Jeg kommer til gjenoppstå fredag 11. november i Oslo. Allverden (du og du og du) er hjertelig invitert til å delta i høsten drikkekalas i Oslo. Mariken kommer fra vildeste, galneste nordnorge hvor hun har veivet med performanceteatervingene sine i noen måneder og jeg kommer fra Trondheim hvor jeg har spilt fingrene blå og grønne.


Etter Louis sin lile sykkelblogg oppjusterer jeg herved blogging til bønnestatus: Kjære Blogg den allmektige (også kjent som den to-hodede trollet Ronny og Erlend) Jeg vil at følgende skal skje mens jeg er borte:


..og den skal ligge som et vakkert, hvitt, rent og pent teppe over alle byens tak og veier.

The best of

Jeg må lære fra mine venner. Inkluderer herved posten


* T A R A L Y T T E R T I L *

1. The Best of Communism. En liten samleplate jeg fikk at Tony Wahlberg (fantastisk flink historieforteller og gammel familievenn som jeg skal gjøre en eventyrforestilling, Piken m/fyrstikkene, m/i Desember) m/masse fin korpsmusikk og diverse mer eller mindre vittige versjoner av Internasjonalen, samt andre røde hits.

2. Just West Coast - Microtonal music (Les videre selv om du ikke er musikkgeek. Jeg lover å gjøre det litt vittig - Jeg skal i alle fall prøve) for guitar & harpe av John Cage, Lou Harrison, Lamonte Young og Harry Partch´s Barstow. Mikrotonal musikk vil si at man forsøker å snike inn en tone mellom tangentene på et piano. Her finnes flere fremgangsmåter for de som ønsker å forske: Skli fra en tone til den neste og nærmeste, stopp midt i mellom. Drikk deg dritings og forsøk å syng internasjonal baklengs mens du står på et bein. Dra til Egypt, kjøp en quanuun og lek m/klaffene. Mikrotonal musikk høres altså mistenkelig surt ut, men gid så fint det kan bli hvis riktig mann eller kvinne tar i stoffet. Denne gangen: John Cage. Han er jo allerede en aldri så liten helt. Jeg husker da jeg hørte ham første gang i bevisst tilstand på videregående. Vi fikk et stykke på eksamen og hver gang jeg hørte stykket måtte jeg høye vellydsslyder, ja også i klasserommet.


Fakta er at jeg lytter ganske litt til musikk om dagen. Jeg føler liksom ikke jeg har tid til det. Det er jo her jeg selvfølgelig tar helt feil. Selvsagt har jeg tid til det, men jeg prioriterer det ikke. Noen kan mene dette er dumt, men nå om dagen har jeg så mye å gjøre at når alt kommer til alt rekker jeg ikke en gang halvparten av det jeg burde gjøre og da har jeg ikke en gang rukket å tenke på å hive en plate i spilleren. Men nå hører jeg altså på litt kommunistmusikk.

Jeg har den reneste samvittighet i hele verden. Jeg er et nytt ark uten så mye som et fingeravtrykk.

I går stjal jeg en sykkel. Hva er det blitt av meg? Hvordan kunne jeg gjøre mot andre som noen har gjort mot meg, og muligens forårsake enda en syklomanisk person?

Det verste var vel muligens å stjele den fra utenfor Shalam? Selve ordet "shalam" betyr jo å være hel, trygg, frisk og ha fred. Jeg kan da ikke være riktig frisk? Religiøs? Neppe. Resonnemnetet går noe sånn som dette: jeg har sett etter en arvtager til min gamle trillende venn i nærmere to uker allerede. Jeg har tittet på nye, såvel som gamle sykler og ikke funnet noe. I går fant jeg endelig et vrak av en gammel, rød sykkel utenfor Shalam. Den manglet sete, en av spilene på bakhjulet var teipet fast (rundt hele hjulet, som en enorm bleie) og bakhjulet i seg selv hang ikke fast. Sykkelen hadde rett og slett en skrue løs. Likevel synes jeg den var litt søt og stusselig der den stod, og jeg hadde store intensjoner om å kjøpe den. Kjøpet ble utsatt til i dag, men da jeg gikk forbi noen timer senere stod sykkelen der fortsatt - alene og ulåst. Den andre bruktbutikken i byen, Natvig, har en veldig grei greie på det at når de tror de ikke får solgt noe setter de det på gata og så får folk plukka m/seg det de måtte ønske. Det blir litt sånn som i Amsterdam hvor folk setter ting de ikke vil ha på gata. Er du nyinnflyttet og uten møbler er det bare å ta seg en kjøretur! Mitt resonnement var altså at det samme var opplegget her. Det stod ikke noe skilt, men det var da ganske innelysende? Jeg kunne ta en annens sykkel, og det var helt greit.

Så kom samvittigheten - etter Åslaug (Ja, jeg gjorde faktisk en annen medskyldig) og jeg hadde fjernet den fra fredefulle Shalam, båret den hjem og parkert den i vår egen bakgård - da kom samvittigheten. Jeg spurte Åslaug, jeg spurte pappa, jeg spurte Eirik, jeg spurte Ronny og jeg spurte Stefan: Var dette riktig? Litt forksjellige vinklinger hadde de nå på det, men jevnt over mente de at jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg hadde alt mitt på det rene.

Klokka 8:35 i dag morges banket jeg på glassdøren til Shalam. Den søte mannen åpnet ikke på en time enda, men han slapp meg inn og smilte når han hørte hva slags bud jeg kom med. Jeg fikk sykkelen for 30 kroner og en kurv på kjøpet. Ærlighet lønner seg visst. Fanden heller.

Sykkelgråt

Ja, så nå har den altså forsvunnet nok en gang. Hva er det m/folk som stjeler sykler? Det blir jo omtrent som å stjele et barn! Men disse morgenene er like sikre gjengangere som sommer, skrubbsår og årets quartsexere: du kommer ut døren, du ser deg til høyre, du ser deg til venstre: ingen sykkel. Du tenker deg om: har jeg satt den igjen på skolen? på butikken? på Charlie's? Du er treg - veldig treg, men innser til slutt at nei, noen har faktisk stjålet den. Så står du der noen sekunder og synes synd på deg selv inntil du innser at det ikke faktisk er så mye annet å gjøre enn å ta beina fatt. Jeg blir litt lei meg da. Er det lov? Jeg har nemlig en bang anelse om at den ikke kommer til å komme tilbake denne gangen. Derfor skal skal jeg nå sette meg i et plommetre og forsøke å ikke tenke. Jeg er desverre ikke buddha eller mamma, så jeg kommer nok til å tenke masse - men forhåpentligvis ikke på sykler og heller ikke på den skumle drømmen jeg hadde i natt. Jeg drømte om det hemmelige rommet på loftet. Hva skjuler seg der? Jeg vet og vil ikke vite.

Engler spiser allioli

Får jeg lov til å introdusere dere for det nestbeste jeg vet?

ALLIOLI

Det er hvitt, det smaker herlig hvitløk og du spiser ikke et måltid ved middelhavet uten å forsyne deg grådig av det. Forrige helg hadde jeg det fantastisk fint. Jeg var i Oslo, glemte nesten helt å spise der jeg svevde på luft og kjærlighet, men når jeg spiste spiste jeg meget godt. For første gang i mitt liv beit jeg meg merke i hvordan kaffeen var brent (den var italienskbrent og meget underlig!), jeg spiste masse chevre og enda mer brie som var pent dandert på godt brød m/tjokke lag av allioli. Ja, nemlig, der var vi igjen.

Allioli har jeg nemlig spist en god del av i livet mitt nede på den lille øya mi i Spania. Men det har liksom begrenset seg til bespisning ved Middelhavet, for alliolien jeg har fått servert andre steder har alltid vært det jeg ikke trodde den skulle være: majones med hvitløk. Og som den snobben jeg er synes jeg selvfølgelig at det rett og slett ikke er like godt. Jeg synes å huske at noen en gang hvisket meg i øret at ordentlig allioli egentlig ikke skulle innehold egg, men jeg skal ærllig innrømme det selv: hvordan i all verden blir alliolien tjokk hvis du ikke har stivelse à la egg? Men nå fikk jeg det jo jommen servert i Norge og: alliolien jeg spiste i helgen var nemlig ikke gul som en eggeplomme, men tjokk og god og hvit. Jeg diskuterte dette meget med min utkårede (ja, der fikk jeg jeg jommen sneket det inn det beste jeg også!) og da jeg kom hjem søkte jeg meg inn i verdensveven og fant ut følgende:

Fransk AIOLI kommer fra det provensalske aiet ("garlic") og oli ("oil"), uttales [aj'oli], og er en kald saus laget av hvitløk, egg, syre (sitronsaft eller eddik) og olivenolje, altså strengt tatt en hvitløksmajones. Dette er typen som er mest kjent, enkelst å lage og bokstavelig talt ligger på alles lepper om dagen.

Den jeg kjenner best og som også er den beste og vanskeligste og lage er den catalanske varianten ALLIOLI. Allioli er rett og slett catalansk for hvitløk og olje, uttales ah-yee-oh-lee, og er en tjukk saus laget av, ja nettop, hvitløk og olje og kanskje litt salt. Nada egg altså. Jeg klarer ikke dy meg: Jeg må gi dere litt kjøtt beinet:

"The first apparent mention of anything resembling allioli is in the
writings of Pliny the Elder (A.D. 23-79), who was a Roman procurator
in Tarragona, on the Catalan coast, for a year and writes that when
garlic is "beaten up in oil and vinegar it swells up in foam to a
surprising size." There is no doubt in my mind that mayonnaise was an
evolutionary development from allioli.

Unlike the aïoli of Provence and the aillade of Languedoc, the true
Catalan allioli is made without eggs, using only garlic, olive oil,
and salt. The garlic is placed in a mortar with salt and pounded until
completely mashed and smooth. Then olive oil is slowly drizzled in,
almost drop by drop, as the continued pounding incorporates the oil
into an emulsion with the garlic. This is quite an undertaking, and I
wish Colman Andrews had written his classic Catalan Cuisine before I
slaved away trying to make the authentic allioli. He confirms that
this is very hard to do and tells us that "the region's most famous
chefs openly admit that they can't get the damn thing to work."


Aldri et måltid uten et oppslagsverk på bordet - ja, også allioli da.

Jeg er en fujifugl!

Jeg husker jeg komponerte tidenes melding da jeg kom inn på konsen. Jeg var ikke bare glad, jeg var en fujifugl! Nå er jeg nok en gang blitt bitt av dette underlige syndromet: Det gir utslag i et kontinuerlig smil som noen ganger oppløses i plutselige knis, det forårsaker geléknær som gjør at man tidvis sklir ned på gulvet og må holde fast til stolen for ikke å falle om kull, og spente små tippetuetær som nesten ikke kan stå stille!

For å gi meg selv noe å gjøre har jeg i dag flyttet en hel leilighet og planlegger nå å legge ut på svømmetur. Det er blitt høst så det knaser når du går, men det har da aldri stoppet meg før? Jeg skal bade til desember!

Påstand: Jeg har en veldig spesiell latter. Jeg ler høyt. Jeg ler mye.

Spørsmål: Men hva ler jeg av?

Jeg har funnet en sjelefrende. Vi blir nok aldri kjent og ikke er det særlig viktig for meg heller, selv om det jo sikkert hadde vært et meget hyggelig bekjenteskap, men altså: Jeg gir dere Wes Anderson. For en fyr. Han treffer humorspikeren min mitt på hodet - med bind for øynene. Det er morsomt. Det er absurd. Og det gjør det enda morsommere.

Hva så jeg? Jo, først gikk jeg blind og blåøyd og så "Life-Aquatic" (på norsk så fengende oversatt til "Livet under vann med Steve Zissou"!? Herregud så lite schwoung det er over det!) og der falt noen brikker på plass. Så kom "The Royal Tenenbaums" dumpende ned i fanget mitt. Det var en av disse kveldene Silje og jeg hadde gnurt henholdvis rosa og grønn gugge utover ansiktene våre og lekte at vi var ordentlige jentejenter, og jeg skal ærlig innrømme med en gang at siden jeg i all min jentetehet ikke koblet Wes Anderson til denne filmen som blant annet hadde Ben Stiller på rollelisten var jeg nokså kritisk, ja kanskje til og med likegyldig? Men så kommer de dansende: Bill Murray (Åh. Ja. Lost in Translation) og Owen Wilson (Hvordan er det mulig å være så kjekk og genial samtidig?!) Fint altså.

Konklusjon:



Humor + absurd

Jeg fikk tidenes kompliment på byen: "Du har byens fineste latter" Jeg må forsøke å se noen flere. Jeg skal le mer. Høyere. Ja, sunt er det jo og. Jeg har planer om å få masse (ja, virkelig masse) smilerynker.

Jeg følger herved min venn Auduns gode ide: en fylleblogg. Kan dere tilgi meg denne ene gang? Siden jeg nå legger alle kortene på bordet ang. min tilstand ser jeg gjerne at jeg unnskyldes en hver usammenheng.

Sist jeg var skikkelig borti natta vrikket jeg ankelen. For første gang i mitt liv kunne jeg ikke huske NOE. Nå kan jeg huske alt. Jeg har vært komplett anstendig. Jeg har arrangert jobbmiddag rundt et langt, langt langbord, drukket rød vin og øl i fullstendig feil rekkefølge og spilte feil musikk til akkurat riktig tidspunkt. Jeg har vært decent fra ende til annen og har derfor endt opp på mitt vakre, nye, ubesudlede loftsrom (Ja, jeg har flyttet! Ja, jeg bor i verdens vakreste leilighet! Og ja, du er aldri så velkommen!) Planen funker som fjell skal funke: man klatrer opp og kommer aldri ned igjen:

Jeg har ikke møtt dverger, jeg har ikke møtt flamongoer. Jeg har møtt en mann noen mener er homofil, jeg har møtt et homofilt par som mener alle er homofile (ingen sammenheng, de har bare litt vibber) og jeg har møtt en meget kjekk og hyggelig gutt som kunne vært homofil, men som kunne fortelle meg at han holdt på å wheele og deale m/en dame (ikke at det alltid betyr all verdens) som ingen andre enn han så at var den flotteste i hele verden (Greit.. Jeg måtte presse det ut av ham. Jævla pingle). "Jo, takk. Det samme", kunne jeg da si.

Vel, ikke vet jeg, men jeg er nå i alle fall über-perle-lykkelig, klasker m/beina i hytt og gevær og lurer på hvor neste fot skal plasseres. Det ser ut som jeg skal til Stavanger. Hører de har golfbaner der. Bestemor tok 18 hull i dag. For noen gener jeg har.

Hello, my name is Oli!

For those of you who werent so lucky as too receive a card with a live & kicking senorita from me on my recent trip to Spain I will now retell in a short and sketch-like way:

I tried to do as little as possible. This was

1. my "find myself trip"
2. my "stop falling asleep in the middle of an amazing film just because you haven´t had enough sleep the last half year trip"
3. and obviously my "clean my system as if there was no tomorrow": I didn´t drink coffee, I didn´t drink tea, I didn´t drink alcohole & I didn´t smoke (some might argue me taking points for the last one?)

I did on the other hand encounter three quite astonoshing things

1. a fiesty jellyfish (in spanish known as a medusa!) who left me with a wacky tattoo-like aom-like symbol on my upper arm
2. a beautiful flamenco guitarist with sharp corner-teeth
3. and - brace yourself - italian oli, a man who just happened to be an international dwarf pornostar!?

Tune in later for more of Tara´s exciting adventures!

Barndommen stod i døra

Jeg har vrikka ankelen noe helt inni granskauen. Jeg var på hyttetur til sørlandsidyllen Fie, jeg drakk alt for meget som om jeg skulle vært en liten sjel m/mange ting å glemme (hvilket jeg ikke trodde jeg hadde), jeg spiste god mat og snakket (etterhvert snøvlet) m/hyggelige mennesker og på vei tilbake til sengen var terrenget plutselig veldig ulendt og når jeg våknet kunne jeg ikke gå.

Jeg innkaller derfor alle hyggelige mennesker til sykebesøk. I går hadde jeg tre: av den første fikk jeg kanelisvingene, med den andre så jeg Futurama (jeg tror jeg liker Futurama veldig godt. Tror), den tredje bar meg rundt og spilte koselig americana, og så kom Åslaug hjem m/peoner. Men nå altså: ny dag. Jeg tror jeg er litt bortskjemt, men jeg forventer faktisk noen aldri så små, hyggelig besøk i dag også, men i mellomtiden kan jeg da ha det hyggelig på egenhånd? Høre på koselig americana og overveie om det kanskje er på tide å forsøke å gå litt?

I dag når jeg våknet var jeg tom innvendig. Det var særs ubehagelig, men det er en av disse tingene som bare skjer en gang i blant.

For å forsøke å fylle tomheten m/noe annet en blod & gørr har jeg stått på bånn pine i hele dag: Jeg har klippet mitt eget hår (det er nesten rett), jeg har vært kørdame, jeg har gått m/den nye hettergenseren min trukket langt ned i pannen (jeg elsker hettegenseren min), jeg har forsøkt å spille pop, jeg har baka brød (bygg=stein) og jeg har forsøkt å kjøpe en kaffekanne. På lørdag skal mine foreldre feire 25-år i ekteskapets lenker, og det er i den anledning har jeg gått byen rundt og leita etter en pen kaffekanne. På snobbebutikken Annekset gjenoppdaget jeg min glede for kjøkkenduppeditter, noe som kan ha vært dråpen som begynte å fylle "mitt indre beger" (Haha. Jeg var på qui-gong kurs en gang m/en stor kubbe av en danske som snakket veldig i bilder: "Vi har alle et beger inni oss. Når vi blir født er begeret fylt, men gjennom livets løp tømmes det sakte men sikkert inntil vi dør." Poenget for dansken var at hvis man praktiserte qui-gong ville begeret begynne å fylles igjen. Ja, han så nå i alle fall ut som en kubbe.)

Vi har en sluk full av biller. Kan noen komme og hjelpe?

Jeg har fått en stafettpinne av Ronny. Endelig får også jeg smake på den olympiske ånden!

1) Hvor mange bøker eier du?
Oi. Jeg har en vinduskarm m/bøker, en sardinkasse, et par hyller hjemme hos mine foreldre og en haug halvferdige ved siden av sengen. Jeg må bare innrømme m/en gang: Jeg er sinnsykt dårlig til å lese ferdig bøker. Brukte faktisk å ha et helt bord m/halvveisbøker, men til slutt ble den dårlige samvittigheten så pressende at jeg bare måtte kutte ut bordet.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Kjøpte Maria og José(f) i bursdagsgave til Eirik. Verdens fineste liksombarnebok om Maria som har en mann boende i øret sitt. Høytlesningsbok nummer én!

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Fra perm til perm? "Oracle Night" av Paul Auster. Morsom, gode beskrivelser, fantastiske karakterer, lett likbar! Da jeg var riktig ung var jeg nemlig ikke bare lesehest, men sjøhest (de diplomene som var enda større og hadde bilde av en sjøhest. Hadde de hengende som en bord rundt hele det lille blå rommet mitt sammen med en ekte bord m/luftballonger på, og et bilde av ho gudinna jeg er oppkalt etter). Jeg leste alt jeg kom over og var spesielt glad i Dahl, og så ble jeg veslevoksen og tvang min dress-bror til å kjøpe meg "Naken alltid", en bok om ei jente som hadde blitt voldtatt. Den var så sterk at jeg sluttet å lese - og ikke bare denne boken, bøker sånn generelt! Men nå har jeg altså endelig begynt å innse at det er underholdningslitteratur slik som "Oracle" jeg liker, og se der kom leselysten snikende tilbake.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og (jeg legger til et eller) som du har lest mer enn tre ganger.
Jeg leser jo ikke bøker mer enn en gang! Jo, ok. Hver jul leser jeg "The Last Night Before Christmas", "Maria og José" leses v/vann, gjerne liggende på en vakker mage, "Lommebeat" burde leses av Juni Dahr slik at ordet "blues" fyller hele rommet, "Parfymen" får deg til å lukke øynene og lukte deg frem til mennesker, og mursteinen "Forbrytelse og straff", ja den burde faktisk bare leses.

To helt usammenhengende uttalelser:

I dag så jeg min første blodpøl.
Jeg er så jævlig glad.


Forklaring på usammenhengen:

Verden holder på å gå av skaftet. Jeg husker siste dette skjedd: Det var en uke for er par år siden da folk ble drept i skogen, og neste uke kommer en mann m/hagle tussende inn på Hell i Shellvegata. Plutselig er hele verden satt på hodet, og alle blir rare, og ingen går alene, og alle går sammen to & to, og så glemmer folk det igjen og begynner og oppføre seg normalt - inntil det skjer igjen. I går var det et knivdrama i den lille firkantede byen min. Jeg satt i paradis da plutselig en kimende telefon brøt idyllen og gjennom den kom informasjonen om at folk drev og løp rundt nedi kvadrutene og stakk hull i hverandre ned m/kniv. Også måtte de jo gjør det akkurat på de 500 meterene jeg går 5 ganger hver dag. Men greit, det var et gjengoppgjør, det har ingenting m/meg å gjøre, jeg står ikke i noen fare, så i dag bestemte jeg meg for å ta veien min tilbake. Og hva fikk jeg se: min første blodpøl. Grøss.

Likevel er jeg glad. Hvordan kan jeg være glad? Hvorfor er jeg glad. Jeg er faktisk på kanten til lykkelig. Flisa har snudd. Mulige årsaker: Jeg har gått tur til et fyr m/en fyr, jeg har bakte den perfekt brownien, jeg har blitt lest høyt for fra Mari og José, jeg har fått drømmejobben, det er sommer og det regner.

Det har kommet meg for øre at folk faktisk leser bloggen min. Også jeg som trodde dette var min helt private chattekanal! (Vet du, at da jeg var ung og gal datanerd hendte det minst en gang at jeg hadde samtaler m/meg selv på chattekanaler? Jeg var både julenissen og hans hjelper.) I denne oppdagelsens anledning har jeg bestemt meg for å ta et par steg tilbake. Jeg er jo en sånn snakke-person, men noen ganger lurer jeg på om det faktisk blir litt mye. Og ærlig talt, å legge sine innerste tanker ut på nettet er vel kanskje ikke det lureste man kan gjøre? Jeg begynte denne bloggen m/en liste over noen fine ting jeg hadde fått meg i anledning sommeren i fjor, så la oss gå tilbake til listestadiet:


Gode filmer, Del I (kronologisk. bare glem noe annet)

1. Mitt første "film-wow" var Steven Spielbergs "The Goonies" fra 1985. Jeg var 10 eller noe og syk da pappa Svein kom hjem med movieboks og dette fabel-aktige eventyret. Man kan si hva man vil om Spielberg, men han kan dette m/eventyrfilmer. Etter en gjennomtitting (jeg ser jo selvsagt bare filmer en gang) ble pappa derfor sendt sporentreks tilbake til byen (noe som er ganske langt når man bor på Justvik) og hele sykdommen (Kan det ha vært voksesyken? Jeg brukte å få den en gang i blant, men så tok jeg et bad, la meg til å sove, og neste morgen når jeg våknet hadde sykdommen forsvunnet og gitt meg 1 centimeter ekstra å gå på) forduftet i selskap med Back to the Future 1, 2 og 3.
2. Pedro Almoldovars "Alt om min mor"fra 2003 var neste fine opplevelse (er det virkelig ingen mellom "The Goonies" og denne? Herregud! Stakkars barn!). Jeg forsøkte å se den igjen for et år siden eller noe, men som alltid endte det veldig dårlig. Mitt første møte var likevel helt magisk! Jeg husker en av de første scenene når moren (som alt jo handler om) står i en rød genser på et sjokk-turkist kjøkken. Det var full klaff i min indre fargepalett. Den type film som får hele deg til å smile selv om ikke filmen akkurat er en gladfilm.
   
3. Da jeg gikk på videregående meldte Solveig Anne og meg oss inn i filmklubben. Hver torsdag gikk turen til den lille syver-salen på Fønix hvor vi fikk se en hel haug m/perler. Federicio Fellinis "La Strada" fra 1954 var en av disse perlene. Fellinis kone Giulietta Masina spiller artisjokken som følger den mislykkede klovnen Zampano ut på veien. Herregud så vakkert. Jeg tror nesten jeg kunne gråte (Og dette er ganske spesielt, må sies, for jeg gråter ALDRI av film. Kan hende jeg er en kald fisk og det er i alle fall ikke typisk jentete, men slik henger nå den saken. Jo, faktisk, så holdt jeg på å gråteén gang: Jeg så "Dead Man Walking" helt alene, midt på en skjønn sommerdag på ungdomsskolen. Jeg spiste paprikakjips, og woups! der tror jeg det var en tåre i øyekroken. Heldigvis gikk det fort over.)
   
4. Filmklubben har gitt meg mange fine opplevelser siden, men det har gradvis utviklet seg et problem: Jeg begynner å ha sett en del film. Oftere og oftere setter filmklubben filmer på plakaten som jeg har sett, og selv om jeg glemmer mye av dem (jeg har ikke akkurat verdens beste husk) så ser jeg jo ikke filmer to ganger. Jo, nok en gang må jeg motsi meg selv. For det hender, og det hender ALLTID fordi jeg skal vise en perle til noen andre. "The Last Nightmare Before Christmas" fra 1993 er den eneste filmen jeg eier, og det er en ganske enkel grunn til dette: Den er rett og slett fantastisk. Tim Burton dasket på stortrommen og gjorde det ingen trodde var mulig. Jeg har sett denne filmen fire ganger, og jeg har en plan om å se den hver advent resten av livet mitt. Meld deg på hvis du vil delta i denne tradisjonen. (Advarsel: Det vil sannsynligvis lukte svibler i rommet. Nok en av disse juletradisjonene som jeg elsker siden jeg er storfan av både jul og tradisjoner.)
   
5. Jeg går fortsatt i filmklubben, men nå om dagen går jeg helst alene. Jeg har funnet at det er noe helt eget v/å nyte film u/å måtte reagere på den til alle rundt deg. "Mitt liv som hund" fra 1985 er siste skudd på stammen. (Hva er det m/1985? Se første punkt om "The Goonies") Jeg så den nå i vår, og jeg ble helt rørt der jeg satt alene i en sal fylt m/mennesker og gumlet chili-tortillaen min (oj, så omtenksomt). Etterpå gikk jeg hele kongensgata til ende før jeg satt meg på alle fire og bjeffet.

Loe påstår det er gøy m/lister. Jeg henfaller mot enighet.

Æ æ en blågger. Stå på krava kamerat. Æ æ en blågger. Æ æ også i ferd med å legge ut på en veldig spennende ferd - inn i mitt eget hode går turen, og like til kjernen: SPRÅKET! Jeg vet ikke om jeg har ord for hvor inkonsekvent jeg er. Husker første gang jeg oppdaga det; etter en uke på gården til min onkel på vestlandet sa jeg plutselig raggsokker i stedet for ullsokker. Hva skal det betyr? For å forsvare meg selv: De(?!) har ikke akkurat gjort det lett for meg: Skotsk-amerikansk mor, en fornektende-stavangersk far, et år på rom med en hønefosing og to år med en trønder. Nå forsøker jeg for alt det er verdt å ta til tilbake den blaude dialekta mi, men jeg snakker fortsatt like firkanta som en bok over gamle utrydningstruede ord og synes fortsatt østlandsk er norges vakreste dialekt-område (en mann - på telefon - han snakker - østlandsk - sukk)

De sier sørlandske damer er så søte - dialektene deres altså.

Test:
"I morra ska æ på arkitekturvandring meh 50-talls thermoskåpp. Herregud, så gla æ æ."

Når jeg er glad bruker jeg å skrive glede. Jeg tar hva enn jeg har for hånden; kritt, snø eller støv og skriver glede i store, bombastiske blokkbokstaver. I dag er jeg ikke bare glad, jeg er lykkelig. Kan hende det er våren og mine ukentlige nøgenbad med den vakre sjønymfen Hartis. Kan hende det er anti-sjefen med de liksom selvstrikkende plaggene (Kan du tro hun har invitert til prinsessefest m/kronevorspiel på selveste prinsesse Ragnhilds bursdag. Ja, for det var jo hun som skulle vært konge!) Kan hende det er moren min på flyet til Kambodsja som plukket meg hvitveis for å gjøre meg glad (Tenk at der er hvitveis. Bare tenk. Nå henger de m/hodene sine akkurat som meg. Herregud så vakre de er). Kan hende det er mannen som heter Øhrn som sykler rundt med vinterjakke mens alle andre driver og kler av seg. Kan hende det er disen som ligger som et teppe over byen, denne ormen som kveiler sin vei ut av disse flaskene som klirrer sin vei gjennom samlebåndene inne i CBs ærverdige gamle murbygning. Kan hende det ja. Jeg føler meg faktisk litt døsig. Når sant skal sies tror jeg snart jeg sovner. Kanskje det ja, GLEDE.

Q: Why do I do this, the music-thing?
A: Because it comes. Like last saturday when I woke up at 5:30. Why? However new-age as it may sound: because there was a song in the air.

A: And a few other things: the nerve-wrecking hours of waiting anticipation when you can´t eat and feel like you throat will never utter or even stutter another clear tone and the complete shock of the contradictions of your own calm and the energy between you and the band that occurs the second you get on that stage. The way you make a mistake, but it´s not a mistake it´s a better thing. Or the way you suddenly understand the tune much better and the whole band just lifts into this magnificent crescendo with a whole new pursasion. The complete silence, the fact that you can actually make a room full of strangers sit completly still for an hour! And then there are the things people say to you after the concert, the compliments and hugging that usually freaks me a bit out and makes me launch directly into the question: "What? But why? What was it you actually liked?" Which freaks people out a bit.. But, I was quite good today. I did me buddhist thank you and lifted a few people into the air - literally. One of tonights little peps will stay w/me though: Per Fronth:

"Isn´t it amzing how you have a channel to get your feelings out?"
"Yes. Ja..?" (He´s very drunk and not as interesting as he should be, is he?)
"But there´s a difference between you and most. You have a channel that others appreciate so much that they come to listen. That´s a small but very large differnce"

Per later suggested I might go and play for the local footballteam to motivate them, so I don´t know if I want to consider him my mentor and mount of all wisdom, but I think that little converastion with that skinny, pale, drunken, important man will stick with me quite a while. I´m lucky and I think I have my parents to thank (cliche - sorry). They´re ones that initially backed me up, and that´s what happens: people back you up and you go further.

Thank you all for coming.

I got an sms from an internetcompany yesterday: "WIN AN iPOD! All you have to do is answer the question: What color do most people associate with easter?" I might be crazy, but I think I know The Answer to The Question, The Question, The Question.

Clue #1 Emptying Ones Closet
In amidst the snow melting and the buds exploding and my feet getting wet from trudging through sludge I have come to a turning-point, a new level one might say. Never before have I gone this farr and therefor the discovery of how clear the air becomes once one has emptied ones closets of all dusty skeletons was even more amazing then one would expect.

Clue #2 Doing what you like and thinking of it as fun.
I've started practicing. This might sound dull, but it's almost as ground-breaking as the skeleton-discovery. What has happened? Suddenly time flies. I can easily spend two or three hours in a practice-room, dancing, doing my yoga and odd little singing-exercises, practicing poly-rhythm. And still you haven't counted the hours I spend saying ping while my guitar says pong (also called Tara composing). And the key: I actally enjoy it.

So, what does this sum up too? In this occasion of

Clue #3 The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy

hitting the silver screen April 29th I will now reveal for you not already enlightened people not only the answer of the big easter-question, but that really big one, "The Question", The Meaning of Life, the Universe and -uh- Everything. It's not yellow, it's 42. Just give it some time. Some day we will all be 42, and after that it can only go up-hill. And you know it might actually not be that dumb. I actually, no kidding, found 42 as key number in The Tibetan Book of Living and Dying.

Jeg bor sammen m/en mann. Han heter Børre. Når et rør går tett stiller han opp og kimser ikke av å tilbringe lørdagskvelden sin m/å pusse på rørene mine. Han bor ikke i sengen min, ikke en gang i leiligheten, men i leiligheten over og jeg nyter lyden av de myke sokkelestene hans mot golvplankene som utgjør taket mitt. Men så - for en måned siden - dukket fremmede lyder opp. Først menet Åslaug å ha hørt musepiping i taket da hun dusjet en morgen, men de neste dagene ble vi enige om at noe større og langt mer dyrisk romsterte i etasjen over oss. Mysteriets tid var kommet. Jeg mente, som en naturlig antakelse, at det selvsagt måtte være en hund. Åslaug på en andre siden mente bestemt at det var ei høne. Men hvis nå dette var en hund? Skulle den ikke luftes? Børre er da en human mann!

Børre er skilt, men da jeg kom hjem på lørdag stod han og eks-kona på trappen m/en bylt i armene. "Hils på Oscar, skilsmissebarnet vårt!" Og der var mysteriet er løst. Oscar er en gris. En vaskekte stuegris! Stor, rosa og m/lange, kvasse, sorte hår. Og så stod vi der da. Meg og Børre og eks-kona. De så på meg m/et sånn "skal-du-ikke-klappe-grisen-vår-type-blikk" og etter en pinlig lang pause stakk jeg votten min fram og strøyk den over nakkehårne. "Han er veldig mennesklig, ser du. Litt sky" Så stakk Oscar hodet inn i nakken på Børre og gryntet.

Jeg vokste opp m/to hippieforeldre. Nå har de entret den sære gruppen mennesker som en gang var sosialister, bodde på små rare øyer i Spania og levde på brun ris, men som nå har fått sånne kule (ta penger fra de rike/gi til de fattige) viterjobber som gjør at en tjener gode penger og glemmer hvordan det var å ikke ha masse grunker mellom hendene. Fordi mine foreldre var av typen utagerende synes jeg alltid det var pinlig å bli sett sammen m/dem. Da jeg var riktig liten og karnevalsbølgen slo innover Europa var mine foreldre alltid de mest utagerende utkledte. Vi har bilder hvor de står og holder meg i hendene som to sinnsyke narrer mens jeg står og hylgriner. Gjennom hele denne tiden hadde jeg en hemmelig drøm: Jeg ville bli vanlig. Og det var nok av folk rundt meg som var vanlige. Min bestekompis Nicolay var vanlig. Han bodde på den andre siden av veien og vi tok karbad sammen akkurat litt for lenge. Nicolay bodde i et hvitt hus, begge foreldrene var blonde og faren var et år eldre enn moren. Det var min drøm! Når jeg ble stor skulle jeg gifte meg m/en mann som var et år eldre og vi skulle sprade selvtilfredse rundt i matchende grilldresser. Jeg kom plutselig på det i dag. Jeg hadde nesten glemt Nicolay. Lurer på om foreldrene forsatt er gift.

Jeg har begynt å planlegge livet mitt. Tanken på at jeg er over halvveis i min bachelor er skremmende. Jeg frykter at jeg plutselig kan få et anfall, et behov for å løpe rundt og snakke usammenhengende og veive m/armene som en miksmaster. Jeg tror jeg skal til Island til høsten, men det er bare et halv år borte og tanken på å si "Jeg skal til Island til høsten" er fortsatt ikke helt naturlig. Jeg var så sikker så sikker, og så ble jeg usikker. Men det er jo bare en høst og en høst er ikke seks måneder en gang. Jeg vil ikke merke at jeg har vært borte og ingen her vil merke at jeg ikke har veivet med armene.

Og hvor skal jeg etterpå? Nord-Japan har dukket opp som en helt sprø ide, men hva med å være så streit som Oslo. Eller Bergen! Etter en liten tur til Bergen i helgen står nemlig også Bergen der og blunker. Det var på mange måter som å være der for første gang jeg var der, for jeg har kun vært der en gang før og da fortonet hele byen seg som en feberfantasi som blant annet inneholdt Dalai Lama og en stor bråte lakk-kåper. Denne gangen var den noe helt annet. Bergen er en fantastisk by. Men jeg kan ikke bo i Bergen. Siden jeg nå er en sånn planlegger som må være konstruktiv hele tiden kan jeg ikke bo i Bergen. Det er ingenting jeg kan studere der og jeg kan ikke forlate det lille nettverket mitt og begynne helt på nytt. Eneste mulighet er at jeg finner den store kjærligheten i en bergenser. Da gjør man jo alt og det meste er irrasjonelt. Han kunne hete Rikhard Brautigan og veive med armene når han danset.

Det har snødd og verden har fått masse naturlige lydmurer. Fint det. Da kan jeg synge når jeg spaserer uten at alle ser rart på meg.

Bestemor kalte alltid meg, i et håp om at jeg skulle bli det, for en svømmefisk. Det har jeg da også blitt. Bestemor er den som har gitt meg mitt fornavn Sigrun og hun er også den som fikk min gode venn Petter til å klappe i hendene og si: "Og inni er vi alle like!" Bestemor er nemlig alt det en bestemor skal være og selv om jeg og Petter har foreldre som er så ulike som to dråper vann kan bli (mamma og pappa er 68'ere av høyeste rang, men Petters foreldre kjører Volvo og har Golden Retriver) er bestemødre bestemødre: Sigrun senior har stråtapet, rosa veloursofa og på grunn av sine fortid som golfhelt er ikke bare alle vinduskarmer beprydet m/pokaler, man finner også golfball-såper, stearinlys, julepynt (hva har golfballer å gjøre i nærheten av et juletre m/mindre det står et v/9. hull?) salt og pepperbøsser, også svømmer hun altså. I julen da jeg og min far tok vår årlige kjøretur til Stavanger og hadde volumet på bilstereon så høyt det bare kan være når vi er på kjøretur uten mamma og får høre på James Taylor, var jeg oppe hver morgen klokken 6 for å gå i svømmehallen. Jeg var en nymfe! Ikledd bestemors gamle, sjokkrosa kreppbadedrakt, bobleplastbadehette og svømmebriller tok jeg med store smil i mot svømmedamenes (de har en egen klubb) tilbud om å leke epler og pærer. Jeg vil også bli en slik dame, og derfor skal jeg opp klokken syv i morgen. Du er hjertelig velkommen.