Eg e her i mitt hus

Det går bare tre busser om dagen forbi der jeg bor. Og det er umulig å tyde bussruta, så det hender svært sjelden jeg sitter på noen av dem. Bare observerer at de suser forbi - like overrasket hver gang.

Men i går var jeg en av disse silhuettene bak sota ruter. Bussen kveilet seg ut av Sortland, inn i landskapet på snirklete veier og et mørke så mørkt at man ikke kan se omgivelsene før de er like uttafor bussnuten. Og så skjer det. Sånn midt mellom Lia og Toftenes.

Hallo, hallo!

Odd Nordstoga synger i radioen og bussjåføren synger med. Jeg ser meg rundt på bussen. Damen over midtgangen smiler, og jeg er på vei hjem til mitt hus.



Ps: i dag var det forresten sau i hagen. Action!

Mon tro

Ok, nå skjer det. Og nå løper sikkert halvparten av dere, og om dere andre blir igjen blir dere sikkert litt skeptiske omtrent nuh. I dag tenkte jeg nemlig å skrive om tro og religion.

Jeg kommer fra et hjem hvor porten har vært like høy som den var vid, og hvor jeg har fått massevis av impulser. Mamma er tibetansk buddhist, pappa er ateist, bestemor var kristen og mesteparten av barndommen min bodde vi i et kollektiv med en familie som var bahá'ier. I en liten periode på barneskolen var jeg uttalt kristen, gikk i kristenspeider, den kristne fredagsklubben og ba fader vår hver kveld. Og da støttet foreldrene mine meg, møtte opp på gudstjenester og sang aller høyest fra bakerste benk. Sykt stor kudos til dem for det, og for at jeg fikk ta mine egne valg.

Og her sitter jeg altså, snart 30 år gammel, og tror ikke på noen verdens ting. Eller det er kanskje ikke helt sant. Jeg forstår at man ønsker regler å leve etter, en følelse av at man er en del av noe større, en tro på at det finnes noe over himmelen. Og jeg shopper nok også litt rundt. Leser ting og blir inspirert av fantastisk flotte kristne, muslimer, buddhister og andre. Men jeg klarer liksom ikke kjøpe noen hele pakker, og kanskje viktigste av alt: jeg tror ikke at det finnes noe større enn oss, noe liv før eller etter - selv om det kan være fine bilder på ting. Men selv om jeg ikke tror selv og heller ikke alltid forstår forsøker jeg å vise respekt, for jeg kan helt sikkert lære noe.

Men hva med meg da? Tror jeg på noe i det hele tatt? Ja og nei. Jeg synes det er mer enn magisk nok at vi gjennom denne eviglange evolusjonen med planeter og smell, amfibier og sjimpanser har blitt til. Og at to mennesker klarer å skape nye mennesker. Og at når vi dør - og legges i jorden eller brennes til aske eller hva enn man velger - blir ett med jorden og næring til blomster og trær. Det er jo helt sykt vakkert. Og mer enn nok å tenke på for en stakket sjel som meg.

Yes, det var det. Du kan løpe nå.

Ps: ja, og det snør forresten forstatt. Sjukt (kult).

Den første snøen

I natt kom den første snøen. Den som kommer mens du sover, og plutselig har hele verden forandret seg. De samme bakketoppene, veien, buskene og hageflekkene, men alt ser annerledes ut og er akkurat litt mer magisk.

Det varer ofte ikke så lenge. Når den første snøen kommer er det ikke snakk om deilig, kram snø. Gradestokken balanserer så vidt rundt null, det blir til slaps når du går og like plutselig som den kom er den borte igjen.

Derfor - må du handle mens den er her! Dette er nemlig er perfekte forhold for å skrive i snø. Da jeg var liten brukte jeg å løpe rundt i gata der vi bodde og skrive god jul på alle bilene når den første snøen kom. Uavhengig av om dette skjedde i oktober, november eller desember.

Så: god jul alle sammen!

Og forresten: eskimoene har ikke 50, 100 eller 1000 ord for snø (les: The Great Eskimo Vocabulary Hoax), men her er noen: aput (snø på bakken), gana (snø som faller ned fra himmelen), piqsirpoq (snøføyke) og qimuqsuq (snøfonn, skavl). Omtrent de samme som oss altså. Men jeg er veldig glad for at vi har latt oss lure, for det gjorde at Kate Bush blant annet skrev denne sangen - med sønnen sin i choirboy-rollen som fallende snøfnugg - til sin forrige plate "50 Words for Snow":

Leve postkontoret!

I går sendte jeg et brev.

Det var faktisk et sånt brev som jeg gleder meg til personen skal få. Jeg kan se for meg at hun åpner postkassen og jeg håper og tror det kanskje får henne til å smile. Men jeg tror jeg ville tenkt litt de samme tankene uansett hva slags brev det var. Det er nemlig litt stas å gå på postkontoret. Folk i røde skjorter, lukten av papir og lim. Og ting man sender ut i verden, usikre på når de kommer fram.

Men det finnes en grunn til at jeg sikkert tenker litt ekstra på Posten nå om dagen og det er at jeg nylig leste "Leve posthornet!" av Vigdis Hjorth. En bok om postdirektivet - og en ung frustrert dame. Mistenkelige mye å kjenne seg igjen i, og tenk at postdirektivet kan være spennende lesning!

Men nå virker det som om postkontorene legges ned en etter en. Før jul i fjor arrangerte vi i Havresekken konsert på et nedlagt postkontor på Youngstorget (nå: Kulturhuset), og like før jeg flyttet fra Oslo ble mitt nærmeste postkontor slått sammen med et annet og lagt ned. Det er riktignok hyggelig å slippe ting ned i røde postkasser ute på gata også (her oppe i nord har nesten hvert postkassestativ sin egen røde postkasse), men det er noe eget med postkontorene.

Note to self: send julekort!

Skal ikke blogge om mat, skal ikke blogge om mat, skal ikke...

Jeg lovte egentlig meg selv at jeg aldri skulle blogge om mat.

Men jeg har jo på lista over ting jeg skal gjøre her oppe i nord at jeg skal lage mer mat fra bunnen av. Og jeg er jo veldig for å dele ting, så jeg tenkte at jeg kunne gi videre noen av de beste oppskriftene jeg har. Det er ikke så mange uansett, så burde ikke ta allverdens tid.

Og først ut er én som jeg vet mange er fan av og allerede har stjålet oppskriften til, nemlig mammas brownie! Men la meg for anledningen kalle den opp etter oldemor også som lagde originalen i sin vedfyrte stekeovn:


Millie og Gwyn's brownie

250 g smør
5 dl sukker
4 egg
2,5 dl sammalt hvete
2,5 dl hvetekim
1 dl kakao
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker

Margarin og sukker piskes hvitt. Anbefaler å bruke en håndmikser - ellers tar det jo en stund. Eggene tilsettes, ett om gangen, og piskes inn. Bland i resten. Smør en stor eller to små langpanner med smør. Et par runde kakeformer gjør også susen. Hell over. Ikke viktig at det ser perfekt ut. Stekes på 210 grader i 15 minutter. Skjær opp i passelige biter og ta ut av formen.

Så grov at den nesten er sunn, og kanskje enda bedre når den har ligget over natta. Spesielt med et glass melk!

Ps: Bildet er mamma,  Katie og meg (noen hår-centimetre siden) som lager flatbrødpizza(!). Stay tuned for flere Øverland-klassikere! Men jeg lover at dette ikke skal bli en matblogg altså. Kors på halsen, og magen.

I'm blue

Neida, men jeg har flyttet til et jæskla blått sted - med ikke bare én blå time, men mange blå timer. Også er nærmeste byen også blå. Jøssameg. Men jeg kommer på sett og vis også fra en blå by. Kristiansand har i alle fall etterhvert blitt ganske så uløselig knyttet til Kjell Nupens blåfarge med krukkene og Nupenparken. Og den blåfargen synes jeg tydeligvis er veldig fin for en gang jeg var på druen holdt jeg et lengre foredrag om den. Jeg skulle likt og visst hva jeg sa, for jeg har ikke så mye meninger om den sånn på daglig basis.

Men ja, grunnen til at jeg skriver alt dette er at jeg i dag har kontor på Saabyes bibliotek på Sortland. Og her jeg sitter og skriver og titter utover den ganske blå byen (det er nemlig ikke alle som har blitt med på leken og malt huset sitt blått) fikk jeg endelig summet meg til å finne ut av noe jeg har lurt på en stund, nemlig: hvorfor i all verden er Sortland blå? Og slik jeg forstår det startet det med dette diktet Lars Saabye Christensen skrev i 1998. Han bodde nemlig her og det kan virke som om han også var temmelig glad i dette stedet:

BLÅ BY
Byen er vårt største rom
byen er det veldige vindfang
byen er vår veranda
byen er korridorene
våre gjester kommer først til

byen er vår felles bolig:
fortauene våre gulv
fasadene våre vegger
og torget er vår fineste stue

derfor skal vi passe godt på byen vår

Venezia har kanalene
Paris har avenyene
Oslo har slottet og
Sortland har Sortland

la oss sette farge på den
la oss male den blå
blå og uforglemmelig:
Sortland
den blå byen ved sundet

Ps: Visste du forresten hvor ordet blåtime kom fra? Det franske uttrykket "l'heure bleue". Og dette fenomenet som inntreffer morgen og kveld mellom det komplette mørke og dagslysets varmende stråler skyldes Rayleigh-spredning av sollyset. Ikke at jeg vet hva det er for noe, men fint skal det være.

Midtveis på livets sti

Er du skråsikker på hvem du er og hva du skal gjøre med livet? Jeg vakler nok litt der gitt, men på kurs forrige uke ble jeg stilt noen spørsmål som føltes som begynnelsen på å kanskje bli bittelitt klokere på nettopp hva det er jeg skal drive med. Det var 24 andre med på kurset og vi snakket om dette og masse annet. Men siden jeg ikke kan ta med meg alle disse folka hjem i kofferten har jeg tenkt en del på hvordan jeg kan dele det jeg har lært med andre og kanskje bable videre om det. Det er der dere kommer inn. Så, tilbake til spørsmålene! De kom som del av en lengre greie og det kan hende man trenger å være med på alt for å få noe ut av det, men jeg prøver meg:

I gresk mytologi sier de at vi egentlig har løsningen på "hvem er jeg?" i oss, men at vi på vei til jorden reiser i tre dager (eller ni måneder om du vil) og drikker av Lethe, glemselens elv. Vi glemmer hvem vi er og hvem vi er ment å være. Og de få gangene vi våkner og minnes på hva det er vi egentlig skal drive med er når vi virkelig har svaiet langt ut av kurs. Har du også følt på det? Når jeg har hatt jobber jeg ikke liker eller gjort ting jeg egentlig ikke ville (selv om jeg kanskje ikke visste det på forhånd og trodde dette var helt rett) er det som om noe eller noen har banket meg i pannebrasken og sagt "Hei du! Ja, du. Taraaaaa! Dette ække rett!". Men hva er det så som er rett? Med dette som innledning ble vi sendt avgårde en og en og skulle tenke på følgende tre spørsmål:

• Hva brenner jeg for?
• Hva driver meg?
• Hva ville jeg vært stolt av å ha utrettet?

Jeg skal ikke si hva jeg svarte, og heller ikke hvilke(t) spørsmål som virkelig vekket noe i meg. Men kanskje disse spørsmålene kan hjelpe deg også med å finne noen svar om du går og lurer på det samme?

Ja, du og og bare glem den derre glemselens elv hvis det ble for heftig. Tenk på Otra eller Glomma i stedet hvis du vil. Eller noe helt annet.

Lyden av en hakkespett

Nå kommer jeg til å forsvinne herfra noen dager. Jeg skal nemlig til Firenze og bli dannet. Eh, ja, helt sant. Men mens jeg er borte kan dere jo frekksempel sjekke ut denne videoen Eivind Kaasin lagde for duoen min Picidae. En låt om fugler med Picidae, som forresten betyr hakkespett. Mer fugl enn fisk, der altså:



Ps: dette liveopptaket er spilt inn i Capella Johannea i Majorstua kirke. Et nydelig kapell like av Kirkeveien på Majorstua. Kapellet er dekorert av Per Vigeland, sønn til Emanuel og da altså nevø av Gustav Vigeland. Og dette rommet har som farens mausoleum på Slemdal også en fantastisk etterklang. Anbefaler alle å ta en tur innom!

Savn

I fjor mistet jeg bestemor, min navnesøster og store helt. Har aldri vært så uttafor. Det tok flere måneder å bearbeide sorgen og jeg er nok fortsatt ikke helt ferdig med det - om jeg noen sinne blir det. Forrige uke fikk jeg for eksempel et sterkt behov for å ringe henne. Dette har skjedd flere ganger, men nå var det på nære nippet at jeg faktisk plukket opp røret og gjorde det. Og tenk hvis hun plutselig hadde tatt telefonen. Tenk om bestemor plutselig hadde vært der i andre enden. Min egen hemmelige tidsmaskin.

Men jeg ringte ikke.

I dag passer det kanskje bra å avslutte et av mine norske favorittdikt gjennom tidene, "Minutter" av Tor Ulven:


MINUTTER

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

Om det å lage musikk

Du vet hvordan folk av og til spør hvordan du skriver musikk? Jeg har fått det spørsmålet noen ganger og har da sagt som sant er at det ofte bare faller ned i hodet mitt. Men andre ganger gjør det jo ikke det og da har jeg noen ting jeg gjør for å prøve å få bukt med skrivesperren. Kan hende du gjør akkurat de samme tingene når du lager sanger eller hva enn du gjør, men kanskje ikke. Så her er tre av mine hvordan-komme-videre-når-det-sier-stopp:

• Random word. Jeg kan bla opp i hva som helst. En gammel diktbok, en artikkel på Wikipedia eller en eller annen bok fra hylla. Så ser jeg et eller annet ord, et bilde eller et eller annet og begynner å skrive eller bare improvisere utifra det.
• Bryte mønsteret. Når jeg skriver låter har jeg ofte en form jeg vender tilbake til, det være et mønster jeg plukker gitaren eller lyra på eller oppbygning av låta. Så når jeg setter meg for å skrive et eller annet prøver jeg ofte å gjøre noe annet. Flytte fingrene, bytte taktart eller rett og slett prøve et nytt instrument. Det er jævlig vanskelig og jeg får nok aldri til de store endringene, men det hjelper litt.
• Sette av tid. Dette er kanskje det viktigste og også det jeg har vært dårligst til, men håper jeg skal klare å lage en rutine eller ramme rundt det nå. Har snakket med forfattere som sitter en eller flere timer ved skrivebordet (eller hvor nå enn de jobber) hver dag og tvinger seg til å skrive noe. Hva som helst. Og jazzmusikere som mener at den beste musikken kommer etter at de har spilt seg helt tomme og så begynner på 'an igjen. Så, her er mitt skrivebord hvor jeg skal prøve å gjøre nettopp det:

Ps: noen andre som gjør noe annet? Ser for meg at mørketida kan bli lang og tar gjerne i mot tips til kurer jeg ikke har prøvd før!

Midtårsforsetter

Jeg har som nevnt flyttet til Nord-Norge og fått sauer, fjell og havet som nærmeste nabo (også onkel Arnold og Anne-Rita da. Og de er ikke sauer). Men hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med her oppe? Har jeg tenkt å nave eller er planen å bli smelt på tjukka før første adventslys er tent? Jo, nei, nå skal du høre. Planen er - hold dere fast - å ta det litt mer med ro.

Believe it or not! Jenta som alltid sier ja til alt kommer nok ikke til å slutte med det med det første, men nå har jeg i alle fall flyttet til et sted hvor det ikke er så mye det går an å si ja til. Så får vi se da hvordan det går.

Og i det jeg tar det litt med ro vil jeg prøve å finne tid til følgende - i prioritert rekkefølge:

• SPILLE MER MUSIKK
• LAGE MER MAT FRA BUNNEN AV
• VÆRE MER UTE I SKAUEN, PÅ FJELLET OG VED HAVET
• LÆRE Å KJØRE BIL (vil få presisere at det står lære å kjøre bil, ikke ta lappen)

Så, nå har jeg skrevet det her. Ring og skjell meg ut hvis jeg finner på noe annet. Jeg bor kanskje et stykke unna de flest av dere nå, men jeg er aldri mer enn en skyllebøttetelefon unna.

Morna, Oslo

Som dere sannsynligvis har fått med dere har jeg gjort noe som mange visstnok synes er kult og andre i klartekst har fortalt meg at de synes er ganske så ute. La meg forklare.

Jeg har noen ganger tenkt at jeg driver og følger en eller annen plan jeg la allerede som tenåring uten noen risker eller avstikkere. Det rasjonelle, det trygge. Noen vil kanskje si at en musikkutdannelse da ikke er det logiske førstevalget. Men neida, joda. Og nå høres det kanskje ut som jeg har meldt meg på den romraketten som flyr én vei til Mars og aldri kommer tilbake (Har du lest om det der? Helt sjukt! Drikke sitt eget piss, skal de. Blant annet). Men hvis jeg overdriver litt slik jeg bruker å gjøre er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Vesterålen, ganske så folketomt og sinnsvakt nydelig. Men hvorfor i all verden skulle jeg nå flytte hit når jeg hadde så mye på gang i Oslo? Vel, nettopp derfor.

Jeg elsker mye ved Oslo og blant annet mange av de folka som bor i den. Men plutselig sa det stopp. Nok møter og stress. Jeg ville ha en pause, time ut, senke skuldrene, puste og flytte fokuset. Så i august pakket vi bilen og kjørte 1410 kilometer rett nord, nærmere bestemt til Rødsand. Morna, Oslo! Noen ville kanskje kalle det virkelighetens Himmelblå? Jeg så aldri den farsotten selv om jeg har spilt låta tusenvis av ganger med Anne Marie Almedal. Men det kan se ut som jeg får litt tid fremover, så da går det kanskje an å skvise det inn i timeplanen.

Så her sitter nå vi da. Og her på den røde stranda finner du sånn cirka følgende:

• 15 hus (har ikke telt, men noe sånt)
• flere sauer enn folk
• et stort fjell som begynner i hagen vår og går 611 meter rett til værs

Ja, også hytta vår da som nå skal være vårt hjem det neste året. Så, hva er greia? Hva skal jeg egentlig drive med? Stay tuned for neste episode av Tara bretter ut livet sitt til de som vil høre etter.

PS: bildet er fra nedrigg på festivalen Bøgrend Autofest i Vinje som jeg har vært med å arrangere de tre siste årene. Det har altså ingenting med Vesterålen å gjøre, men savner Bøgrend litt en gang i blant - også passa det jo budskapet ganske så godt.

Her? Igjen?

For mange herrens år siden - nærmere bestemt ni - da jeg fortsatt ikke hadde fylt 20 og livet så ut som et alt for stort og blankt lerret startet jeg denne bloggen. Så falt jeg litt av lasset gitt.

Siden den gang har mye skjedd. Jeg har kjøpt leilighet, skiftet jobb, mistet viktige folk og truffet en hel haug nye nydelige folk, og nå i det senere: forlatt storbyen for landet. Og hvordan i all verden har jeg klart å gjøre alt dette uten å blogge om det? Jo, det har gått helt fint skal jeg si deg. Men! Det hender jeg får et delingsbehov som går utover miniformatet til Facebook (Nei, Twitter har jeg aldri helt forstått meg på) og Instagrams bildeflom (Det virker kanskje ikke slik, men jeg prøver faktisk å ikke oversvømme dere helt med bilder). Og jeg har derfor i det siste tenkt at det ville vært fint å ha et sted å legge ut flere bilder og (bittelitt) lengre tekster.

Så, her er jeg igjen. På fredag den trettende. Og jeg starter med et av de fineste/rareste/kuleste (stryk det som ikke passer) bildene jeg har sett de siste årene. Værsågod - Urs Fischer:

Underskogens minigolflag (UMG)

Jeg lovte mobilbilder, så her er en runde til. Disse er riktignok ganske gamle, men skitt au. Bunadskledde på golfbanen passer året rundt!

Det siste året har jeg oppdaget minigolf. Jeg kommer jo fra en familie av golfere: pappas slekt er omtrent golfere hele gjengen, bygde huset sitt ved det niende hullet og har vunnet både Stavangerturneringer og noen norgesmesterskap. Bestemors stue er full av pokaler og hele barndommen bidro jeg til tullballet ved å kjøpe bestemor salt- og pepperbøsser formet som golfballer, golfballsåper osv. Jeg puttet riktignok litt både i stua(!) og på nierne med bestemor som liten, men inntil i år trodde jeg altså ikke jeg hadde falt så nær stammen... Det er kjempegøy! Har spilt på 17. mai, på druen, på en helt vanlig lørdagskveld og på en typisk TNT (Tord og Tara) date. Og ja, vi samler på poengkort så vi ser om vi blir bedre. Vi sugde, men vi blir bedre...

Jeg har en plan om å starte Underskogens minigolflag. Kanskje neste sommer?

Verdens beste bokstavfjerning

Jeg har for første gang overført bilder fra mobilen ved hjelp av bluetooth. Vent dere masse dårlig oppløste mobilbilder av morsomme ting i tiden fremover! Her kommer første:

Ord og setninger står klistra opp over hele verden. Mange er slått opp med klistremerkebokstaver som er kjempeenkle å fjerne. Da er det jo ikke rart at folk blir fristet...

I sommer, på vei til Japan, kom Eirik og jeg over den beste bokstavfjerninga noen sinne: Moskva flyplass sitt slagordet sitt "It's another world" er slått opp over hele flyplassen. På en vegg stod det kanskje ti ganger etter hverandre og folk hadde fjernet forskjellige bokstaver på alle. Den beste kom selvfølgelig til slutt:



Har det et ord, altså når man fjerner en bokstav fra ord for å forandre meningen? En så kul ting kan jo ikke bare kalles bokstavfjerning!

I could live here, del 2

STAVANGER

Forrige helg var jeg på Nordic Music Week i Stavanger. Stavanger er en by jeg har vært MASSE i. Jeg har toget, kjørt og flydd fram og tilbake hit hele barndommen min, møtt julenissen på toget, bodd v/9. hull på golfbanen, levd bestemors liv og stått opp kl.6 hver morgen for å gå i svømmehallen, puttet (ja, golf det og), spist julekuler (ja, de i glass), vært livredd trollfigurer, malt øyelokkene mine m/neglelakk. Det siste året har jeg vært og spilt konsert her tre ganger og da har Stavanger vist seg fra andre og fantastiske sider.

5 grunner til å bosette seg i Stavanger:
1. Tou. Gammelt bryggeri "gone" fantastisk kulturhus (Visuelt hjelpemiddel 1.1.).
2. Øvre Holmegate. En hel gate full av Villa ville kulla-hus i sinnsyke farger. Her holder herlige kafeer og butikker som Bøker og børst, Sjokoladepiker, Syvende himmel, Harry Camping hus.
3. Solastranden. Dette er Norge! Sykt...
4. Figgjo flint. Norges fineste stentøy kommer fra Stavanger.
5. Sist men viktigst: familie, røtter, bestemor. Ingen over, ingen ved siden av.


Visuelt hjelpemiddel 1.1


Visuelt hjelpemiddel 1.3.


Tidligere byer i sammer serie:
Fredrikstad

Kommende byer i samme serie:
Berlin, Göteborg, Paris, København, Paris, Oslo

Jævla bøllefrø

I natt ble jeg for andre gang denne høsten vekket midt på natten av noen som ringte på. Forrige gang var jeg dum og blåøyd. Det kunne jo faktisk hende det var noen jeg kjente, at de hadde slått seg, mistet telefonen, var så fulle de ikke kunne stå... Og derfor dro jeg meg selv ned fra hemsen og bort til callinganlegget kl.3 på natta. Folka ute på gata må ha ledd seg skakke.

Mannestemme: Hallo?
Meg: Hallo?
Mannestemme: Hallo? Hvem er det?
(Jeg innser at noen har bølleringt og at jeg står og snakker m/Helge i 4.etg.)
Meg: Hei Helge, det er Tara fra 3. etg.
Helge: (Stillhet) Hvorfor ringer du på nå?
Meg: Det er ikke jeg som har ringt på til deg, det er noen som har bølleringt.
Helge: Åh, sånn ja.
Meg: God natt.

I natt klarte jeg å dy meg. Det ringte på og jeg lå der og tenkte på alt det forferdelige som kan ha skjedd m/noen jeg er glad i og at de nå stod utenfor porten min og ikke visste sin arme råd. Så sovnet jeg.

Tara "Stemmeløs" Øverland

Verdens beste Läckerol "has made me talk".

Forrige uke begynte det å ruske og svi i halsen. Jeg skulle spille med Anne Marie Almedal i Berlin i helgen, så å bli forkjølet var utelukket. For å unngå en slik krise gjorde jeg alle de rette tingene: drakk bøttevis m/urtete og appelsinjuice, knasket C-vitaminer og slappet av. Smertene forsvant og jeg dro til Berlin i topp form - trodde jeg...

Første konsert gikk kjempebra. Det var masse folk, god lyd og generelt topp stemning. Men da jeg etter konserten satt meg utenfor og tok en øl med Siljes kompis fra Fillipinene(!) begynte plutselig stemmen å svinne bort. Da jeg våknet neste morgen var stemmen fullstendig borte og tross iherdige forsøk på å få den tilbake (jeg nevner i fleng: kommunikasjon v/hjelp av penn og papir, rød solhatt-spray, panthenol-talbletter, sove hele dagen på neonrommet mitt(!) kun avbrutt av timesvise alarmer som skulle minne meg på å ta tablettene og sprayen, samt grundig kropps- og stemmeoppvarming) var stemmeleiet mitt begrenset til en knapp oktav og jeg sang derfor bare noen toner her og der i tillegg til å spille instrumentene mine. Det var helt utrolig trist å sitte på en scene uten å kunne synge, og enda verre å ikke kunne kommunisere med folk. Grøss... Det er bare å konstatere: Jeg er en sopp uten stemmen min.

Pæremysteriet

I går da jeg kom på jobb lå det en oppvaskhanske(!) i inngangsdøren og jeg begynte å få bange anelser da jeg fant en t-skjorte, en bass og en dataskjerm innpakket i ullgenseren min slengt i trappa. Tjuvraddene har rett og slett kost seg på AKKS. Og på vei mot det endelige målet (ja, jeg har vel allerede avslørt det?) har de revet listverk, brekt opp dører og generelt rasert lokalene. På kontoret mitt har de tømt førstehjelpsskrin, kasser, skuffer og veltet datamaskiner, fylt poser med gammel software og telys(!), og her kommer kronen på verket:

De jævlene har spist pæren min(!), gnidd den inn i et keyboard(!!) og lagt igjen pæreskrotten(!!!).

Hva gir du meg? Jeg spurte politiet om de kunne ta dna-prøver av en pæreskrott, men det var visst vanskelig på frukt. Herregud...

Reise langsomt

En person (som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på) sa en gang at den eneste måten å ankomme en øy er med båt. På en måte er alle steder øyer hvis man ser litt stort på det, og spør du meg burde alle ankommes så sakte som mulig. Det er sikkert mange andre før meg som har gnagd på dette og jeg er jo ikke en gang flink til å gjennomføre det i praksis. Hver gang jeg setter meg på et fly (og det begynner å bli ganske ofte) tenker jeg på hvor fint det hadde vært å seile gjennom landskapet i et tog, tøffe avgårde i en bil eller gli over havet i en båt i stedet. Det er noe med at hodet får lov til å bli med framfor at kroppen og hodet våkner et sted, men bare kroppen sovner (eller sovner ikke) på den andre siden av jorden.

I hvilken anledning skriver jeg dette? Jo, fordi jeg var ute og fløy i helgen. Da var det bare for en svipptur til Rosendal, men denne helgen skal Tord og jeg til Paris. Nå skulle jeg selvfølgelig hatt bilde av det lille eiffeltårnet jeg ga Tord, men jeg finner desverre ikke datakabelen. Vi reiser altså nok en gang alt for fort (schwoop-schwoop via Riga(!) og skal feire to år sammen fire dager til ende i verdens mest romantiske by. Oui, youpie!